Et spørsmål om menneskerettigheter

Som politiker for Pensjonistpartiet? Som mor?

Rosvold Andersen rekrutterer meningsfeller blant annet i frikirkelige miljøer, men hennes budskap om ekskludering og frykt er langt fra representativt for det bredere kristne fellesskapet på Sørlandet, der det finnes flust av mennesker som snarere jobber aktivt for å skape et mer inkluderende og kjærlig samfunn for alle – uavhengig av kjønn, identitet eller bakgrunn. Når Rosvold Andersen hevder at transpersoners eksistens og rettigheter er en trussel mot barns utvikling eller samfunnets fremtid, forsterker hun fordommer og stigmatisering av allerede utsatte grupper. Dette er ren forakt pakket inn i en fasade av «bekymring» for samfunnsutviklingen. Rosvold Andersen representerer kun et lite mindretall som forsøker å skape et bilde av at likestillingskampen og menneskerettighetene til skeive og transpersoner truer det norske samfunnets fremtid.

Skolen skal være et sted som løfter alle i flokk, hvor alle barn kan føle seg trygge og inkluderte. Rosvold Andersen hevder at hennes kamp ikke er rettet mot enkeltpersoner, men mot en i hennes øyne uheldig samfunnstrend. Men hvordan kan man diskutere rettighetene til skeive og transpersoner som en «trend» uten samtidig å ramme menneskene som utgjør disse gruppene? Når rettighetene til en allerede marginalisert gruppe blir fremstilt som en fare, er det ikke en abstrakt debatt om verdier, men et direkte angrep på nettopp enkeltmennesker. Dette er en retorikk vi må utfordre, både for å beskytte de mest sårbare i samfunnet og for å sikre oss slik at vi ikke lar en liten gruppe ekstreme stemmer definere hvordan vi ser på hverandre.

Ytringsfriheten er en grunnpilar i vårt samfunn, og det er alltid viktig å huske at den går begge veier. Ja, Rosvold Andersen og hennes tilhengere har rett til å ytre sine meninger – og vi benytter oss av vår rett til å ta til motmæle. Når Rosvold Andersen fremstiller det som om hun taler på vegne av en større, konservativ kristen bevegelse, må vi være klare på at vi mener hun absolutt ikke gjør det. Det vi kunne tenke oss, er en akkompagnerende debatt om det ofte nevnte – men dessverre ikke like ofte implementerte – begrepet ytringsansvar. Argumentasjonen til Rosvold Andersen er både fryktstyrt og splittende. Det er en norsk form for trumpisme som for all del ikke må få fotfeste.

Det er viktig å forstå at skeive og transpersoner fra start står i en langt vanskeligere situasjon enn mange andre mennesker. Tall fra levekårsundersøkelser viser at disse gruppene i større grad enn andre opplever psykiske plager, mobbing, trakassering og vold. Det påstås fra Helén Rosvold Andersen at «foreldre må si ifra» og beskytte barna mot en såkalt «ideologi» som de mener truer tradisjonelle familieverdier. Dette narrativet er ikke bare problematisk, men direkte skadelig. Det å kjempe for likestilling og transpersoners rettigheter er ikke en ideologi – det er menneskerettigheter. Det er snakk om å sikre grunnleggende rettigheter for alle, uavhengig av seksuell legning eller kjønnsidentitet. På toppen av dette er nestekjærlighet, som ironisk nok er et kjernebudskap i kristendommen, fullstendig fraværende i argumentene deres.

La oss sammen reise oss opp og si fra – ikke mot en marginalisert gruppe, men mot urettferdigheten de møter hver dag. Dette er et kall til oss alle: Gjør Pride og likestillingskampen fri fra snevre definisjoner. Likestilling og mangfold handler ikke om seksualisering, og samtaler om kjønn er langt fra det samme som å seksualisere barn. Å forstå og akseptere ulike kjønnsidentiteter handler om menneskerettigheter, respekt og likeverd – ikke om å utfordre barns uskyld. Når Helén Rosvold Andersen og andre forsøker å fremme ideen om at Pride og diskusjoner rundt kjønn er skadelig for barn, så skaper de en falsk kobling som kun bidrar til økt stigmatisering. Å lære barn om mangfold, identitet og respekt for andres rett til å være seg selv, er en viktig del av oppdragelsen. Det er ikke farlig, men nødvendig for å skape et mer inkluderende og trygt samfunn for alle.