Et skjørt er ikke et samtykke - uansett hvor kort det er

Hva hadde hun på seg? Festet de sammen? Har de hatt sex tidligere? Har hun hatt mange seksualpartnere?

Vi vet at forestillinger om overgrepsutsattes skyld og medansvar fortsatt preger hvordan overgrep forstås. Mange utsatte forteller at de selv begynner å tvile på egne handlinger, eller at omgivelsene stiller spørsmål ved hva de kunne gjort annerledes.

Slike reaksjoner springer ofte ut av det som kalles «voldtektsmyter» – seiglivede forestillinger om at klær, rus, oppførsel eller seksuell erfaring sier noe om hvorvidt en person «egentlig» ønsket sex.

Norge har nylig fått en ny samtykkebestemmelse i voldtektslovgivningen. Men voldtekt er fortsatt et alvorlig samfunnsproblem.

Irrelevante beskrivelser av utseende

Rettssaker har sin egen dynamikk. Noe av det som belyses i retten, kan vise seg å være irrelevant.

Det kan finnes juridiske grunner til at bestemte forhold tas opp og dokumenteres. Det kan også skje at forsvarere i voldtektssaker forsøker å male et lite flatterende bilde av fornærmedes livsførsel og oppførsel, i håp om å redde sin klient.

Når irrelevante beskrivelser av utseende, sminke, rusbruk eller antall sexpartnere løftes opp i rettssalen og ut i offentligheten, uten tydelig kontekst, kan det skape forvirring og feilslutninger hos folk flest. Har den overgrepsutsatte også litt ansvar, når hun så ut og kledde seg så utfordrende?

Bekymret

Når slike detaljer får stor plass i offentligheten, kan det påvirke folks rettsoppfatning – og deres forståelse av voldtekt, grenser, ansvar og skyld.

TRUST-studien fra 2025, der overgrepsutsatte er intervjuet, finner noe tankevekkende: Om lag én av tre rapporterte at andre hadde gitt uttrykk for at de hadde vært uansvarlige, eller at de kunne gjort mer for å forhindre overgrepet. Ansvaret for overgrepet plasseres altså delvis hos offeret, med den tilleggsbyrden det medfører av skam og selvbebreidelse.

I tillegg viser forskning fra NTNU at fremheving av slike detaljer om offeret kan påvirke straffeutmålingen. Når opplysninger om klær, livsstil eller seksuell historikk trekkes frem, blir straffen for domfelte i gjennomsnitt om lag 16 måneder lavere!

Det avgjørende spørsmålet

La det være helt klart: Et kort skjørt, en utringning, sminke, høy promille eller bruk av rusmidler sier i seg selv ingenting om hvorvidt det foreligger samtykke til sex. En utringning er ikke et ja. Et kort skjørt er ikke i nærheten av et samtykke.

Klær er et uttrykk for stil og selvbestemmelse – ikke en invitasjon. Et kyss er ikke et løfte om sex. Et tidligere ja er ikke et varig ja.

Når vi stadig vender tilbake til disse omstendighetene når vi snakker om voldtekt, risikerer vi å skyve det avgjørende spørsmålet i bakgrunnen: Forelå det et fritt og frivillig samtykke?

Paragrafer alene endrer ikke kulturen

Samtykke er aktivt. Det er frivillig. Det kan trekkes tilbake når som helst.

Den nye samtykkebestemmelsen tydeliggjør dette: Fravær av et klart nei er ikke det samme som et ja. Taushet er ikke samtykke. Press, frykt eller maktubalanse undergraver frivilligheten.

Med samtykkebestemmelsen er utgangspunktet snudd: Sex uten frivillig samtykke er straffbart. Men en lovtekst alene endrer ikke kulturen.

Hva må til i praksis?

Hvis «bare ja betyr ja» skal være mer enn en parole i 8. mars-toget, kreves økt innsats for kunnskapsspredning og holdningsendring:

• Styrket seksualitetsundervisning Barn og unge må lære å sette grenser, forstå samtykke og respektere et nei.

• Holdningskampanjer som utfordrer voldtektsmyter Vi må slå hull på forestillinger om at klær, utseende eller atferd flytter ansvar.

• Kompetanseløft i hjelpe- og rettsapparatet Politi, påtalemyndighet, helsevesen og skoler trenger oppdatert kunnskap om hvordan samtykke forstås i lys av den nye loven.

• Spesialisert etterforskning av seksuelle overgrep Komplekse saker krever høy kompetanse. Voldtektseksjonen ved Kripos må derfor gjenopprettes.

• Lavterskel og lett tilgjengelige tilbud Den som utsettes for overgrep, skal møtes raskt, kompetent og uten unødige hindringer.

Ansvaret for et overgrep ligger hos overgriperen. Vi må slutte å lete etter forklaringer i skjørtelengder, mengde sminke eller promille.

Å understreke samtykkekravet er dessuten ikke et angrep på lyst, erotikk eller spontanitet. Begge skal vite at grensene respekteres. Da blir også rommet for begjær og nærhet større.