Er vårt representative demokrati representativt og demokratisk?

Det skal i størst mulig grad gjenspeile befolkningens sammensetning når det gjelder geografisk tilhørighet, folkemengde, politiske meninger, kjønn og alder.

Men alder ser ikke ut til å spille noen stor rolle for partiene når de setter opp sine valglister. Det har ført til at aldersfordelingen i Stortinget er meget skjev i forhold til befolkningen ellers. For kan Stortinget kalles representativt når den eldste av 169 representantene er 67 år? I 2025.

En 67-årig stortingsrepresentant for de over 900.000 personer som er over 67 år i Norge.

Men det er ikke bare i Stortinget at de eldre er underrepresentert. Det gjelder også kommunestyrene og fylkestingene. Over hele landet. For kommunestyrene finnes det prosenttall for representantenes alder i SSB. 5,95 prosent av de valgte er kvinner over 60 år, og 18,1 prosent er menn. Tallene er fra 2023. I fylkestingene har SSB ikke tall på hvor mange i prosent, bare antall representanter. De viser at i alderen fra 67 år og oppover, er det 19 menn og 6 kvinner i alle landets fylkesting. Av 657 representanter til sammen. Tallene for fylkeskommunene og kommuner er ikke direkte sammenlignbare, men bekrefter at de eldre er klart underrepresentert i alle politiske organer i Norge.

Fra et demokratisk synspunkt bør politiske organer som storting, fylkesting og kommunestyrer være representativt sammensatt. Det er en forutsetning for å få fram alle forskjellige gruppers holdninger, erfaringer og meninger. Og forskjellige løsninger.

Som det heter: den som har skoen på, vet best hvor skoen trykker. Og nå trykker skoen voldsomt for mange eldre. Det er ikke de politiske sakene og sakenes innhold som er problemet. Det er ikke generell kunnskap, innsikt og viten som er problemet. Problemet er heller ikke at de eldre har manglende interesse for eller ikke ønsker å delta eller bidra i politikken. For det er en realitet at eldre fra 67 til 79 år har større valgdeltagelse enn noen andre grupper både ved stortingsvalg, fylkestings- og kommunevalg. Så når stemmeviljen, interessen og kanskje også engasjementet er så sterkt til stede, hvorfor deltar ikke flere av de eldre i den politiske arbeidet? Det er et problem som bør vies større oppmerksomhet enn det gjøres nå.

En avgjørende årsak er digitaliseringen av samfunnet. Nå er det snart 1 million eldre som ikke er komfortable med håndteringen og utnyttelsen av informasjonsteknologien. Datateknologien tvinger eldre ut av politikken. Ja, ikke bare ut av politikken, men også ut av andre viktige områder hvor vel utviklet datakunnskap er en forutsetning for å kunne delta. I offentlige og private styrer, eksempelvis. Aktiv deltagelse i dagens digitaliserte samfunn krever en datakunnskap som de fleste eldre ikke har. De fleste eldre er ikke lenger i arbeid og har ingen arbeidsrelatert behov for å holde seg oppdatert datateknisk.

Men verre er det at det også har utviklet seg en holdningsendring der den erfaring og den kunnskap som de eldre sitter inne med, ikke lenger blir verdsatt på samme måte som før. Den gang da fortidens verdier, kunnskap og erfaring ble overført fra eldre til de yngre.

Edvard Munch viser dette på en utmerket måte i et av maleriene i Universitetets Aula, «Historien». Der bestefar lærer barnebarnet om fortiden og forbereder ham på framtiden. Slik var det helt til datateknologien utviklet seg. Men nå skjer kunnskapsoverføringen via internett, datakunnskap og ChatGPT. Opplæringen går fra barnebarn til besteforeldre. Ikke omvendt som i «Historien». Hvilke konsekvenser dette får, er det ingen som vet.

Er så vårt representative demokrati representativt og demokratisk? Nei, det er det ikke når en femtedel av stemmeberettigede innbyggere nesten ikke deltar på de arenaer hvor de politiske beslutninger fattes. Det må ansvarlige politikere ta alvorlig og ikke tro at dette vil endre seg over tid. Noe må gjøres for å få eldre til å delta i politikken. Det handler om demokratiets framtid.

Innlegget er forkortet. Red.