Da jeg begynte å løpe for åtte år siden, fantes det få som lignet på meg i startfeltet.
Maraton-løper og løpecoach
Løping har tatt av, og det kryr av løpetrender.
Karbonsko Strava-press, løpevest eller ikke – og nå en bølge av løpere med ekstreme døgnrytmer, der folk står opp klokken fire for å løpe før resten av verden våkner.
,Og mens løpemiljøet diskuterer ultraløp og ekstreme treningsrutiner, sitter jeg igjen med andre spørsmål:
Hvem får vi egentlig med oss? Hvem inspirerer vi?
Da jeg begynte å løpe for åtte år siden, fantes det få, om noen, som lignet på meg i startfeltet.
Jeg har ikke luksusen av å stå opp klokka 05:00 for å løpe. Ikke fordi jeg ikke vil. Men fordi jeg er alene med to barn.
Fordi noen må lage matpakker.
Jeg løper ikke fordi jeg har tid. Jeg løper på tross av alt.
Og jeg ser hvor mye som gjenstår før løping faktisk blir for alle.
Jeg har jobbet hardt for å skape inkludering og mangfold i løpemiljøet, og leder i dag Norges eneste løpegruppe for minoritetskvinner.
Noen har aldri løpt for. Det er for kvinner med hijab og de uten, med jobb og studier og helt vanlige liv.
Det de finner der, er plass – ikke press.
Der det som betyr mest, ikke er distansen. Men hvem du får med deg. Hvem du inspirerer.
Hvem som kan få bedre psykisk og fysisk helse fordi du delte reisen din – spesielt på sosiale medier.
Derfor bekymrer det meg når mediebildet av løping stadig handler om ekstrem disiplin og prestasjon.
Når søvnunderskudd og stress pakkes inn som «dedikasjon».
Når løpegrupper sier de er åpne for alle, men i praksis er for løpere med erfaring og tempo.
I sommer var jeg i England og ble minnet på hvor annerledes det kan gjøres.
Der finnes hundrevis av løpegrupper tilpasset ulike minoriteter: Sørasiatere, tamilere, muslimer, eldre, nybegynnere.
Folk som starter i det små og blir løpere for livet fordi de finner fellesskap og løpeglede.
I Norge kjenner jeg dessverre få slike initiativ.
Det er ikke fordi behovet ikke finnes.
Det er fordi slike tiltak ikke prioriteres.
Fordi løping fortsatt ses på som noe du må tilpasse deg, ikke noe som skal tilpasses deg.
Det handler ikke om å senke krav. Det handler om å åpne rom.
Være inkluderende, på ordentlig.
Mangfold oppstår ikke av seg selv. Det må bygges.
Og det har jeg brukt årevis på.
Jeg ser hvor mye det betyr for kvinnene jeg løper med.
Jeg ser hvordan løping blir en døråpner, for helse, selvtillit og nye muligheter.
Den 20. september står vi igjen på startstreken i Oslo Maraton, for tredje året på rad.
Kvinner som aldri trodde de skulle løpe, men som gjør det. Fordi vi laget vår egen plass.
Fordi vi aldri ventet på å bli invitert.