Er kabelbruddene i Østersjøen så merkverdige? Ikke nødvendigvis.

Hybridkrig blir en altoppslukende forklaringsmodell hvor motforestillinger lett kan vinkes bort, skriver innleggsforfatteren. Bildet: Et fransk overvåkningsfly patruljerer over Østersjøen i januar 2025 for å hindre sabotasje på undersjøiske kabler. Foto: John Leicester, AP/NTB

Er kabelbruddene i Østersjøen så merkverdige? Ikke nødvendigvis. Den alternative forklaringen er at dette faktisk er uhell.

En rekke kabelbrudd i Østersjøen det siste året er blitt satt i sammenheng med hybridkrig og russisk sabotasje. Men konklusjonene om at bruddene skyldtes sabotasje, har vært premature og lite villige til å vurdere alternativer. Når hybridkrig blir en altoppslukende forklaringsmodell, forsvinner viljen til å vurdere alternativer, med mer frykt og mindre sikkerhet som konsekvens.

Frykten for russisk sabotasje

Norske aviser er fulle av artikler om hybridkrig og frykten for russisk sabotasje. Det siste året er det særlig påstått sabotasje av undersjøiske kabler som har fanget oppmerksomheten. I de mange oppslagene om bruddene har det nærmest vært en selvfølge at hendelsene må sees i sammenheng med en koordinert og planlagt russisk kampanje for å ramme vestlige samfunn.

Hybridkrig, slik den forstås av Nato, handler om ukonvensjonelle handlinger som asymmetrisk rammer samfunnets svake sider og hvor det er vanskelig å slå fast hvem som står bak eller hva som er skjedd.

Undersjøiske kabler er på mange måter ideelle mål for slik krigføring: De er kritiske for vestlige samfunn, de er vanskelige å sikre, og det at uhell jevnlig forårsaker brudd, gjør det vanskelig å slå hva fast hva som egentlig er skjedd.

Ettersom kabler er så ideelle mål og fordi hybridkrig er så langt fremme i bevisstheten, konkluderte flere tidlig med at bruddene i Østersjøen måtte være planlagte. Fortellingen ble styrket av adferd som fremsto mistenkelig: sporingssystemer som blir slått av, og ankere som slepes lange avstander.

Det virker i overkant tilfeldig at det gjentatte ganger skal skje brudd på kabler forårsaket av skip med forbindelser til Russland. Den stadig mer berømte skyggeflåten består av skip som er villige til å omgå vestlige sanksjoner. Er det så usannsynlig at det blant disse også er skip som er villige til å bedrive spionasje og/eller sabotasje?

Havet deles av mange

Men er bruddene så merkverdige? Ikke nødvendigvis. Den alternative forklaringen er at dette faktisk er uhell.

Ifølge ICPC (International Comittee for Protection of Cables) skjer brudd på undersjøiske kabler omkring 150–200 ganger i året, eller tre til fire ganger i uken. Grunnen til at dette skjer såpass hyppig, er enkel: Havet deles av mange, undersjøiske kabler følger ofte tradisjonelle skipsruter, og det er ikke gitt at alle skip har incentiver eller kunnskap til å minimere risikoen.

Blant bruddene er det som regel menneskelig aktivitet som er synderen, med bunntråling av fiskebåter og anker som hekter, de klart vanligste årsakene.

I tillegg er ikke skyggeflåten bare villig til å omgå sanksjoner, den består sannsynligvis også i stor grad av eldre skip og mannskap med lite erfaring. Kombinasjonen av dårlig utstyr og dårlig mannskap øker risikoen for uhell.

Borte fra mediedekningen

Til tross for at dette hele tiden har vært en sannsynlig forklaring, har den vært så å si borte fra mediedekningen.

En nylig avsluttet svensk etterforskning konkluderte med at et brudd i slutten av januar trolig var et uhell. Anonyme kilder har angivelig lekket til The Washington Post at det er den mest sannsynlige forklaringen for hendelsene totalt sett.

Det er ikke merkelig at man mistenkte russisk sabotasje i forbindelse med kabelbruddene, og det er fortsatt en mulig forklaring. Det oppsiktsvekkende er derimot at så mange var villige til å konkludere før etterforskningene er ferdige, og i noen tilfeller også før de egentlig er i gang.

Altoppslukende forklaringsmodell

At noen av hendelsene er uhell, betyr ikke at alle er det, og heller ikke at kabler ikke er fristende mål for hybridkrig. Likevel er det oppstått en merkelig dynamikk i hvordan hendelsene omtales, hvor kabelbrudd er hybrid krigføring med mindre det motsatte er bevist.

Hybridkrig blir en altoppslukende forklaringsmodell hvor motforestillinger lett kan vinkes bort. Når hybridkrig kjennetegnes av at det er vanskelig å bevise hvem og hva som står bak, blir eksistensen av alternative forklaringer beviset på at det er hybridkrig i stedet for å tas på alvor.

Tenke seg om to ganger

Mangelen på motforestillinger sluker ikke bare oppmerksomheten og bidrar til et skjevt bilde. Det fører også debatten bort fra mulige tiltak som kan minimere risiko og gjøre kabler sikrere, tiltak som hjelper mot både uhell og hybridkrig.

Heller enn å sikre infrastrukturen mot uhell og sabotasje rettes politisk oppmerksomhet mot straffetiltak som sanksjoner. Og ved å peke på Russland når noe går i stykker, tillegger vi dem større makt og innflytelse enn de reelt har, en fryktkultur som virker mot sin hensikt og gjør oss mindre motstandsdyktige.

Når etterretningstjenesten nå advarer om stadig større risiko for sabotasje, burde lærdommen fra kabelbruddene derfor være viktigheten av å tenke seg om to ganger og ikke la forutinntatte holdninger ta konklusjonen i hverken den ene eller den andre retningen.