Er det fornuftig at brukere nå betaler dyrt, mens brukere senere betaler ingenting?

Og ikke bare må man ha «noe» igjen, det er vanligvis en forutsetning at man over tid får igjen mer enn investeringen. Når investeringskapasiteten er knapp – og det er den vel alltid – bør man også velge prosjekter som gir best igjen.

Dette gjelder naturligvis også veier. De som bestemmer, må oppfatte så mye nytte at de er villige til å betale prisen (alle kostnader, også de ikke-økonomiske som naturtap og klimagassutslipp) for investeringen.

Brukerne på sin side velger rute ut fra egen nytte. Hovedproblemet med E39 Kristiansand-Mandal nå er at den blir brukt lite fordi flertallet av brukerne ikke synes den er verd brukskostnaden. Spart tid betyr antakelig mindre enn de bestemmende har tenkt.

Det er nærliggende å si at da er den bygd for dyrt. Kanskje kunne den faktisk gjort mer nytte for flere folk om den var mer nøktern. Jeg mener det er svært viktig å stille det spørsmålet for strekningene videre, blant annet, og vurdere mer enn ett alternativ for alle deres kostnader og nytter. (Rapporten som Menon nettopp har levert, synes jeg for øvrig er unøyaktig og ubalansert.)

Men bomtakster og sum investering er ikke helt samme sak. Hvor mye bommene skal dekke av investeringen er ikke naturgitt, verken som andel eller som periode.

Diskusjonen nå om periode går på å få takstene ned. Et annet argument er hvilke brukere som betaler bompengene. Med dagens opplegg er det de som bruker veien mens den er «ny», ikke de som kommer om 15 år og mer. Men veien varer jo mye lenger enn 15 år med alminnelig vedlikehold – for andre kalkyler kan 75 år brukes. Er det fornuftig at brukere nå betaler dyrt, mens brukere senere betaler ingenting? Med en lengre bompengeperiode blir det mye mer renter å betale, men likevel? En annuitet over 15 år med 5 pst. rente koster ca 9,6 pst. av lånet per år, over 75 år koster den ca 5,1 pst. per år. Ville det være bedre (mer rettferdig, mer nyttig) med 53 kroner i 75 år enn 100 kroner i 15 år?

Instinktivt vil nok mange si at det er bra å «bli ferdig med lånet», men jeg spør altså om hvem det er riktig å legge kostnadene på. Når man først har gjort en stor investering, vil det normalt være viktig at den gjør nytte. Å ikke få så mye ut av den de første årene fordi senere bruk skal begunstiges, kan absolutt virke rart.

Endelig vil jeg nevne at på lang sikt er ikke veikapasitet en konstant størrelse. Selvkjørende biler lar vente på seg, men plutselig er de her. Forskere har kalkulert at da tredobles kapasiteten uten at mer areal eller natur går til vei, rett og slett fordi det ikke trengs så mye avstand mellom kjøretøyene. Jeg mener at dette er relevant når framtidige veier dimensjoneres.

Det kan være at for mye av vei-avgjørelser er tatt uten at man har sett på argumenter og muligheter, kostnader og nytte, fra bunnen av. Når/hvis kjøretøyene går på autopilot, blir det overordentlig viktig at investeringsbeslutningene ikke har gjort det.