Norge har hatt to EU-avstemninger, og motstanden mot norsk medlemskap fortsetter å være høy i befolkningen. Hvorfor det, egentlig? Hvilke fordeler er det vi ikke ser?
Dagens tilknytning til EU, EØS-avtalen, har tjent Norge godt i mange år, og kommer til å fortsette med å gjøre det. Selv EØS-motstandere i Senterpartiet (Sp) måtte innrømme det etter at de mottok sin egen bestilling «Norge og EØS: Utvikling og erfaringer»
EØS-utredningen peker på rekken av fordeler for Norge, og finner ikke et eneste punkt hvor vi hadde vært tjent med å stå utenfor. Snarere tvert imot: Den anbefaler raskere implementering av EUs direktiver, fordi det er dette Norge er tjent med. Dessverre ble ikke norsk EU-medlemskap utredet i samme sak. Det motsatte Sp seg.
Selv om EØS-utredningen har fått mange til å endre på oppfatningen av EU noe, så er motstanden fortsatt stor. EØS-avtalen gjør Norge tett integrert med EU, med både fordelene og forpliktelsene som følger med, akkurat som for enhver avtale, og i ethvert samarbeid. Og EØS-avtalen er altså ekstremt gunstig og lukrativ for Norge.
Mange av godene vi i dag tar som en selvfølge, kan vi takke EØS-avtalen for: Et velfungerende eksportmarked, problemfrie reiser i Europa, utveksling av menneskelige ressurser, støtte og deltakelse i forskjellige forskningsprosjekter, utdanningsmuligheter for unge og hjelp i tilfelle krise og krig. Det hadde vært mulig uten EØS også, men det hadde vært dyrere, vanskeligere og mer byråkratisk.
Men i Norge bruker vi ikke mye tid på å verdsette det vi anser som selvfølgelige goder. Det er utfordringene i hverdagen vi bekymrer oss for. Det er utfordringene våre vi forventer at politikere skal se, ta seriøst, og aller helst løse effektivt; høye strømpriser, nye lover og regler for å møte det grønne skiftet, unødvendig byråkrati, bompenger, flyktningestrømmer som utfordrer grensekontroll og integrering, lokaldemokrati, medbestemmelsesrett, kommunens utfordringer i skole, helse og omsorg, for å nevne noe.
Det er menneskelig å lete etter noen å skylde på for det som ikke fungerer, mens vi tar det som fungerer som en selvfølge. Og akkurat dette skjer til gangs i diskusjonen om norsk EU-medlemskap. EØS-avtalen gir Norge tilgang til EUs indre marked, og det gir oss enkel og problemfri bevegelsesfrihet i EU-land, for å ta to eksempler de fleste kan relatere seg til. Norge betaler hvert år en EØS-avgift på ca. 4 milliarder kroner. I retur tjener vi anslagsvis 90 milliarder. Folk ser avgiften, men lukker øynene for fordelene og fortjenesten.
Hvorfor betaler vi 4 milliarder til EU? Da EØS-avtalen ble fremforhandlet ble det underveis klart at den ble ekstremt gunstig for Norge. Det var derfor Norge selv som tok initiativ til å lage en EØS-avgift. Ved å komme EU-forhandlerne i forkjøpet, kunne Norge legge premissene for hva avgiften skulle brukes til. Midlene brukes i dag til å styrke bilaterale forhold mellom Norge og de fattigste EU-landene.
Norsk kraft, og ikke minste kraftpriser, er et annet område hvor det er enkelt å skylde på EU for urimeligheten vi opplever i dagens strømmarked. EUs kontrollorgan for kraftutveksling, ACER, er nærmest et skjellsord i enkelte kretser. EUs energimarkedspakker, hvor blant annet Fornybardirektivet er en del, blir sett på som rene utbyttingen av selve Norge. Utenlandskabler, vindkraft på land, og dårlig fungerende prisområder, får også EU ufortjent skylden for, av enkelte.
Men dette handler ikke om EU, eller norsk EU-medlemskap. Det handler om norske avgjørelser, med flertall i et suverent norsk storting.
EU-medlemmet Tyskland har, i motsetning til Norge, kun ett prisområde i hele landet. Sverige har akkurat sagt «nei» til nye utenlandskabler til Europa, og svenske kommuner har «veto-rett» vedrørende vindkraft på land. Akkurat det samme vil gjelde Norge, hvis vi blir med i EU. De valgene vi har tatt i energipolitikken så langt (gode som mindre gode), har vært selvstendige norske valg, basert på troen om at de gavner Norge.
Vi tillater oss verken å se de mer enn 20 milliardene vi tjener hvert år på kraft-eksport, eller forsyningssikkerheten kablene bidrar til. Frustrasjonen over høye og ujevne strømpriser overskygger fullstendig.
Og slik kan vi egentlig fortsette med sak etter sak hvor spørsmålet om norsk EU-tilknytning er oppe. Det vil alltid være Norge som bestemmer i Norge. Og fellesskap vil alltid være sterkere enn alenegang.
Den største forskjellen mellom dagens tilknytning gjennom EØS og fullt medlemskap, er vår medbestemmelsesrett. Med et medlemskap kan vi være med på å påvirke og bestemme over regler, direktiver og økonomisk utvikling i EU. Og Norge har faktisk noe å bidra med. Vi må jo være så trygge på våre egne evner, at vi velger å tro at Norge vil gjøre EU enda bedre. Norsk EU-medlemskap er verken farlig eller dumt.
Hvis det er noe som er dumt, så er det å holde vårt bidrag utenfor EUs beslutningsprosesser, og å benekte den enorme fortjenesten EU-tilknytningen gir oss.