Enkelte elever blir usynlige i mengden

Jeg lurer på om dere noen gang ligger våkne om natten og tenker på hvordan dette rammer oss. På elevene som presser seg gjennom skoledagen med vondt i kroppen og tårer i øynene, bare for å unngå å miste retten til vitnemål.

På grunn av den nye fraværsgrensen må elever med for eksempel migrene nå pine seg gjennom skoledagen for å ikke overstige ti prosent-grensen. Det å kaste opp og ha så vondt at man ikke kan se, er ikke en god nok unnskyldning lenger, eller det å være så nedfor og psykologen ikke har noen andre ledige timer til deg enn i skoledagen er ikke gyldig fravær.

Dere tvinger oss til å velge mellom helse og karakterer. Mellom å ta vare på oss selv og å bli godkjent av dere. Og når vi velger helsen, så straffer dere oss. Dere fjerner vitnemålet. Fremtiden og mulighetene. Og nei, jeg snakker ikke om å «komme seg litt opp om morgenen» eller «ta seg sammen». Jeg snakker om de som sitter på badet og kaster opp av smerte og stress, som vurderer å ta bussen til skolen likevel for ikke å miste retten til eksamen.

Jeg snakker om de som blir sittende hjemme og stirre i veggen fordi de ikke lenger klarer mer, og likevel skammer seg fordi de vet fraværet deres snart når grensa. «Mer frihet» sa de. Hvordan gir dette elver frihet når de føler seg kontrollert til å gå på skolen?

For vitnemål det vil vi ha, men kanskje vi ikke får det på grunn av ukontrollerbar fysisk og psykisk helse ikke følger deres krav. Dere setter rammer for å hindre misbruk av legeerklæring, det er ikke gyldig fravær og gå til helse sykepleier på skolen fordi det er ett smutthull ifølge dere. Dere ender med å presse de mest sårbare elevene inn i samme bås som dem som jukser.

Enkelte elever blir usynlige i mengden, klemt mellom tall, statistikk og regler laget for å disiplinere, ikke for forståelse.

Forstår dere hvordan det føles å være syk og samtidig kjenne på skyld? Skyld for å ikke møte opp. Skyld for å ikke prestere. Skyld for å ikke strekke til i et system som aldri var bygget for å romme de skjøre. Hvorfor har det blitt til at politikere ikke stoler på sine egne ungdommer?

Se for deg dette. En elev sitter på rommet sitt med hodet i hendene. Klokka er 07:30. Hun har ikke sovet i natt. Migrene, angst, utmattelse eller kanskje alt på én gang. Hun vet hun burde blitt i senga. Hun vet hun trenger ro. Men i stedet presser hun seg selv opp, ikke fordi hun er frisk, men fordi hun er redd. Redd for å miste vitnemålet. Redd for at noen skal tro hun faker noe hun aldri ville valgt om hun hadde hatt valget. Og når hun kommer på skolen, sitter hun der i et klasserom fullt av støy og lys og forventninger, mens hun kjemper for ikke å kaste opp. Mens tårene brenner bak øyelokkene. Ikke én voksen spør hvordan hun har det. For hun er jo «til stede». På papiret.

Dette er virkeligheten for mange. Dette er konsekvensene av et rigid system. Et system som heller vil ha kroppen din fysisk til stede enn å vite om du faktisk har det bra. Det dere kaller ansvar, kaller vi frykt. Det dere kaller frihet, kjenner vi som press.

Og det dere kaller rettferdighet, føles for oss som en kald, urettferdig mur vi må slå hodet mot hver eneste dag. Dere prøver å løse ett problem, men skaper samtidig et nytt. Dette handler ikke om fravær. Det handler om menneskeverd. Vi trenger ikke mer press. Vi trenger forståelse. Et system som ser oss, ikke bare tallene våre.

Hva slags frihet er det, når det eneste valget vi får er å presse oss selv over grensen eller falle utenfor?