En ny veileder gir grunn til bekymring over hvor samfunnet er i ferd med å gå

Nylig ble det sendt ut på høring en veileder til personellsikkerhet innen høyere utdanning. Denne gir grunn til bekymring over hvor samfunnet er i ferd med å gå, mener kronikkforfatteren. Foto: Amanda Pedersen Giske, NTB

Pandemien viste hvor langt både myndigheter og folk er villige til å gå når frykten brer seg. Vi må ikke gjøre den samme feilen én gang til.

Årets mantra er totalforsvar. Regjeringen har erklært 2026 som totalforsvarsåret. Totalforsvar går inn overalt, fra militære øvelser, offentlige virksomheter, næringslivet, privat sektor og sivilsamfunnet. I åpningen av totalforsvarsåret 11. februar trakk justisministeren til og med frem nabolag og borettslag.

Totalforsvarstenkningen står i sterk kontrast til viktige verdier som åpenhet, tillit, mangfold og demokrati. I totalforsvarstenkningen er disse verdiene sårbarheter som må håndteres. Vi må vokte oss vel for at de ikke erstattes med hemmelighold, kontroll, konformitet og lydighet. Da får vi et helt annet samfunn, og vi undergraver det vi skal forsvare.

Grunn til bekymring

Tidens totalforsvarstenkning inneholder lite refleksjon over hvor grensene for nasjonale sikkerhetsinteresser går, og hva vi taper ved å sette alt i sammenheng med beredskap og totalforsvar. Hver del av samfunnet må tenke for seg og fremme sikkerhet, men også sette grenser og rammer for sikkerhetsarbeidet.

Nylig sendte Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse på høring en «Veileder til personellsikkerhet i UH-sektoren». Denne gir grunn til bekymring over hvor samfunnet er i ferd med å gå.

Universitets- og høyskolesektoren er et samfunnsområde der åpenhet, samarbeid og utveksling av ideer er av overordnet betydning. Hemmelighold, kontroll, konformitet og lydighet dreper vitenskapen. Det er ikke bra for beredskapen eller forsvarsevnen. Det vi har av fortrinn i vår forsvarsevne, bygger nettopp på vårt kunnskapsmessige og teknologiske overtak, noe vi kan takke den frie vitenskapen for.

Manipulatorisk språk

Forberedelse er vel og bra, men kan totalforsvars- og beredskapstenkningen komme til en pris som blir for høy? Vi har lenge hatt regler om at personer som skal ha tilgang til sikkerhetsgradert informasjon, sikkerhetsklareres. Men en ny doktrine om innsiderisiko sprer denne mistenksomhetens logikk seg til stadig nye områder av samfunnet og krever vurdering og oppfølging av personers «sikkerhetsmessige egnethet» utover det som følger av konkrete lovbestemmelser i sikkerhetsloven.

Veilederen for universitets- og høyskolesektoren er en god illustrasjon på slik manglende refleksjon. Den er preget av et manipulatorisk språk som setter scenen: Vi må passe på hvem vi rekrutterer til universiteter og høyskoler, vi må kjenne de ansattes svakheter og rutiner, vi må følge opp hvem de samarbeider med og hvor de reiser, ellers kan det gå oss riktig galt. Akademia er en «godtepose» for fremmed etterretning, og akademia kan ikke bare være en «tilskuer», men må bli en «kompetanseaktør» i nasjonal sikkerhet.

Sikkerhetshensyn først

Riktignok nevner veilederen sentrale akademiske verdier, som sannhetssøken, åpenhet og anerkjennelse av menneskeverdet. Men den setter sikkerhetshensyn først, og overalt må forskningsetikk og akademisk frihet balanseres mot dem.

Burde ikke heller direktoratets perspektiv være hvordan vi kan verne om den frie forskning i en stadig vanskeligere verden?

Direktoratets tilnærming står i sterk kontrast til tilnærmingen som EU legger opp til.

Det europeiske rådet understreker i sin anbefaling at beredskapsarbeidet må fortsette å fremme og beskytte akademisk frihet, at den må fremme internasjonalt vitenskapelig samarbeid, og at sikkerhetstiltak må være forholdsmessige. Rådet understreker at sikkerhetstiltak ikke skal gå lenger enn nødvendig, og at målet er å håndtere risiko, ikke å unngå den.

EU anbefaler å prioritere tiltak som retter seg mot prosjekter, teknologi, data, avtaler, tilgangsstyring, eksportkontroll, opplæring og institusjonelle rutiner, før vurderinger av enkeltpersoners egnethet, tilknytninger og sårbarheter.

Direktoratets perspektiv er det motsatte, at sikkerhet er overordnet, og at virkemiddelet er personellsikkerhet. Det går langt ut over de formelle reglene om sikkerhetsklarering.

Ved oppgaver som krever sikkerhetsklarering, er både oppgavene og kriteriene definert i lovverket. Men universiteter og høyskoler må, slik direktoratet forstår det, som arbeidsgiver foreta sikkerhetsvurderinger også knyttet til såkalte «tungtveiende sikkerhetshensyn». Her er det lite åpenhet for akademisk frihet og institusjonell autonomi. Direktoratet snakker til HR-avdelingene, ikke til institusjonene og forskersamfunnet.

Diffuse og utflytende råd

Som arbeidsgiver må institusjonene definere både når tungtveiende hensyn tilsier sikkerhetsvurdering av de ansatte, og hvilke tiltak som skal settes inn. De må også skaffe seg kjennskap til sårbarheter hos de ansatte, som kan gjøre dem utsatt for utnyttelse. Slike «sårbarheter» er som regel dypt personlige forhold, som økonomisk og familiemessig situasjon, sosiale og personlige problemer, politisk oppfatning med mer.

Hva er «tungtveiende samfunnsinteresser», og hvordan berører det universiteter og høyskoler? Her gir veilederen råd, men rådene er diffuse og utflytende.

For eksempel nevnes grunnlag for nasjonale handlingsplaner og politikkutforming «av interesse for andre stater», uten at det problematiseres at andre stater kan ha interesser langt ut over det som truer nasjonale sikkerhetsinteresser.

Til og med forskning som gir kunnskapsgrunnlag for politiske beslutninger, nevnes. Hvilken forskning gjør ikke det?

Neppe noe særsyn

Andre uklare avgrensinger er «avanserte» laboratoriefasiliteter eller andre avanserte objekter og infrastruktur, informasjon som «vil komme til anvendelse for tilbydere av samfunnskritiske tjenester, eller som omhandler havet, havbunnen, kysten, nordområdene, Arktis og Svalbard».

Disse avgrensningene gjør at det i henhold til veilederen skal gjøres sikkerhetsvurderinger av vitenskapelige og administrative ansatte nærmest til enhver vitenskapelig stilling i sektoren. Dette vil innføre helt andre vurderingsmomenter i rekrutteringsprosessen og svekke prinsippet om rekruttering etter vitenskapelige og pedagogiske kvalifikasjoner.

Vitenskapelige og pedagogiske kvalifikasjoner må fortsatt være det bærende utgangspunktet. Eventuelle sikkerhetskrav må være eksplisitte, saklige, nødvendige og direkte knyttet til den konkrete stillingens innhold.

Direktoratets utkast til veiledning er neppe noe særsyn. Den er uttrykk for den generelle mistenksomheten som er i ferd med å bre om seg i det norske samfunnet, som setter totalforsvar som årets overordnede hensyn, og som ser ansatte i offentlige og private virksomheter som «innsiderisiko». Pandemien viste hvor langt både myndigheter og folk er villige til å gå når frykten brer seg. Vi må ikke gjøre den samme feilen en gang til.