«En humørspreder og god venn har forlatt oss»

Prost Kåre Erling Mjølhus (1954-2025)

Vår humørspreder og gode venn Kåre Mjølhus har forlatt oss. Den triste beskjeden kom på fredag.

Vi visste det gikk mot slutten, men beskjeden var likevel tung å motta. Kåre måtte gi tapt for kreften vel 70 år gammel.

Det var prestekallet som ble Kåres yrke. Etter teologisk embetseksamen, startet han gjerningen som sjømannsprest i Sør-Frankrike. Senere ble han offshoreprest, sogneprest i Helland, på Eigerøya, og i barndomsbyen Lyngdal fra 2006 til 2008 før han tok over som prost i Dalane prosti i Eigersund i 2009, der han ble pensjonist i 2022.

Tross avstand i bosted, var Kåre flink til å opprettholde kontakten med oss gjennom telefon og hyppige besøk i Lyngdal. Det tette og gode samholdet vi hadde i barndommen og oppveksten på Bergsaker gjorde det lett å holde på vennskapet senere i livet.

En hel bok kunne vært skrevet om Kåre fra oppveksten. Å få stikke innom Kåres barndomshjem «på hauen» etter skolen var noe vi alltid så fram til. Selv om storesøster Brita var reist ut, møtte vi «open house» av Emmy og Kristoffer og brødrene Oddvar og Lars.

Kåre var flink til å finne på ting, og en spreking i alt som gjaldt fysisk utfoldelse. Å kappspringe nedover- oppoverbakke og på steinene i fossen (hos Øystein), Kåre lå som oftest i teten. Å få Kåre etter oss i «politi- og røvere» var en lidelse. Han løp til blodsmaken tok han, da var vi andre «fanget» for lengst. Skihopp i «Kråkan» og skøyteløp på Hellepytten nedenfor barndomshjemmet var obligatorisk om vinteren, og sommerstid var det bading i elven på «Stuvartsanden» og fotball på «Bersa stadion» hos «Oa» og Johan.

Selvfølgelig ble det litt rampestreker ut av all moroa. Noen gatelykter ble skutt ut med luftgevær, stærene levde farlig i morellsbær-tider og om høsten var tjuvfiske i bekken en spesialitet. Bortsett fra at vi tre hadde» fiskestengene stående ute store deler av året, relativt godt «beskyttet» nedenfor lensmannshuset. Noe stort innhugg i laksebestanden ble det aldri.

Våre fellesskap i speideren ble sterkt og langvarig på 1960- og 70-tallet. Her var Kåre en bauta sammen med Lars, som patruljeførere, troppsledere og aktive medlemmer i roverspeiderne. Mange og opplevelsesrike turer hadde vi sammen, den lengte til Finnmark i 1975. Og i speidertiden traff han også Hanne, som skulle bli hans kone, og sammen fikk de tre kjekke gutter, Kristian, Morten og Erling.

Kåres kall til prestetjeneste i kirken fikk han i oppveksten. I den lekmanske tradisjon som fortsatt levde i beste velgående på 50 og 60-tallet i Lyngdal - var det nesten obligatorisk med fast deltakelse på gudstjenestene i kirken, møtene på bedehuset og Yngres i helgene, innimellom øvelse i indremisjonskorpset, turer med speideren og aktiv deltakelse i kristenrussen under gymnastiden. Da kan man trygt si at det kristne budskapet var relativt godt kjent og forstått, for å si det forsiktig.

Men Kåre ble aldri noen dypsindig og alvorstynget prest eller prost. Tvert imot, han hadde et ganske lystbetont forhold til sin Herre. En humørspreder som bidro til at han lett kom i kontakt med andre mennesker, uansett tvil eller tro, og gav oppmerksomhet mot annerledestenkende og omtanke for de svake. I prestegjerningen lærte han å se alle mennesker med den ballast hver hadde med seg.

Det er slik vi husker Kåre.

Og som Hanne skrev til oss: «Han var unik på alle måter».

Ja, det var han i høyeste grad også for oss.

Dine gode barndomskamerater i Lyngdal.

Øystein Foss og Helge Alvin Rosfjord