En historie fra dagens virkelighet i eldreomsorgen i Kristiansand

God morgen …. Navn. Hjemmesykepleien kommer, – hvordan går det, … vet ikke helt er svaret.

Dostolen blir satt mot senga, 90-åringen må få av seg nattbleie og blir satt på dostolen klar til morgenstellet.

Overkropp blir vasket mens 90-åringen tisser og ny bleie på plass før 90-åringen blir kledd.

Da går vi ut i stua, her er gåstolen og jeg går bak, dette går fint, jeg er her, så ikke vær redd.

På plass i sofaen, og frokost blir gjort klart, to skiver, et glass melk og juice.

Da må du kose deg, så kommer det folk om 4-5 timer. Adjø.

Javel, dagen er i gang, men ingen radio eller TV, kan jo ikke stå på med høy lyd i 4-5 timer, da 90-åringen ikke kan slå av eller på radio og TV selv.

Da sitter man der, ser på bordet, på veggen med bilder av familie, malerier som blir bare mer og mer utydelige.

Det er stille, veldig stille.

Kan ikke gå og kan ikke legge seg ned, for kommer ikke opp igjen eller får ikke lagt seg til rette pga bevegelseshemninger. Så må bare fortsette å sitte – se rundt seg på skjenken, spisestua, så blir bleia fylt.

• fremdeles tre timer til den blir skiftet.

Stille, stille, ingenting skjer, timene går, og der er det plutselig noen.

God ettermiddag…. Nå skal vi skifte bleie og så få varmet middagen din.

Har du hatt en fin formiddag? Vet ikke helt…

Nå må du kose deg med middagen, så kommer vi til kveldsstellet – enda fire timer går. Stille, stille – og enda mer stille.

Ingen telefoner heller, ikke i dag, kanskje i morgen, eller kanskje ikke.

En hverdag som blir til mange hverdager, helt likt – sånn går dagene.

Dette er en realitet for noen av de eldste som ikke kan benytte seg av aktiviteter utenfor hjemmet.

Det kommer til å bli flere av dem framover.

Alle må være klar over at dette ikke er holdbart – det må bygges nok sykehjem der de gamle får muligheter til fellesstuer der de ser andre, der noen kan regulere lyd på TV og radio – der det kommer noen som underholder med musikk og sang, der de kan spise fellesmiddager, der de kan bli trillet ut på toalettet, for det er stort nok til rullator og rullestol pluss en hjelper.

Altså – ensomhet i sitt private hjem er et stort problem for mange eldre. Det grenser til uverdighet å ikke ta det på alvor.

Politikere, ta med dere detaljene når dere bestemmer at alle skal bo hjemme lengst mulig – husk at lengst mulig ofte er til man dør.

Dette er ikke et innlegg som skal ramme alle gode pleiere der ute.️ Det er et forsøk på å belyse en konsekvens av reformer som det jobbes etter i Kristiansand. Ensomhet og stillhet preger mye av hverdagen til de eldste blant oss.