En helt kurant autist

Se for deg at du står ute i bitende kaldt vintervær og kikker inn et vindu. Du hutrer litt, mens du betrakter det varme fine fellesskapet mellom menneskene der inne.

Som piken med svovelstikkene står du og ser på noe du kanskje ikke helt vet hva er, men du lengter intenst etter å kunne ta del i det.

Sånn kan det være å være autist.

Livet på utsiden

Jeg har stått mye utenfor og lengtet etter det andre har hatt, fått til, vært en del av. Jeg har ikke fått det til. Jeg har aldri nådd opp.

Jeg har aldri vært god nok. Jeg har stått utenfor ordinært videregående skoleløp og høyere utdanning. Jeg har stått utenfor arbeidslivet.

I 39 år var jeg autistisk uten at jeg visste det. I mangel på kunnskap, ble mine autistiske trekk og utfordringene mine forklart med andre ord.

Jeg forstod tidlig at jeg opplevde verden annerledes enn de fleste andre. Jeg forstod at få, kanskje ingen, i klassen min opplevde susingen fra lysstoffrørene og ventilasjonsanlegget som så bråkete at det nesten lagde gnagsår inni hjernen.

Jeg forstod ikke instinktivt hva som var greit å si, og hva som ikke var det. Jeg måtte lese meg opp og studere jevnaldrende for å forstå hvordan jeg helst burde være.

Jeg konkluderte, godt hjulpet av mobbing: Jeg var en feilvare. Et dårlig menneske.

Jeg fikk ulike merkelapper. Sær, dramatisk, rigid, sta, behandlingsresistent, vanskelig. Jeg fikk ulike diagnoser. Generell angstlidelse, spesifikke angstlidelser, ulike depressive lidelser.

Mens mine jevnaldrende fant seg selv da vi var i starten av voksenlivet, på universitetet eller på den andre siden av jordkloden, forsøkte jeg å finne en slags mening i alt jeg ikke forstod på psykiatrisk sykehus.

Mens vennene mine startet opp eller rykket frem på sine arbeidsplasser, vandret jeg fra det ene tiltaket til det andre, fra den ene stønaden til den andre. Fra det ene nederlaget til det andre. Jeg kom aldri i mål.

Usynlig autisme

Jeg ble aldri et menneske noen ville satse såpass på at jeg fikk en jobb med stillingsprosent og lønn jeg kunne leve av. I mangel på andre forklaringer konkluderte jeg med at jeg var en byrde for menneskeheten, som aldri burde ha blitt født.

Nav har flere kilo papirer om meg. I dem står det ingenting om at jeg tok meg selv så grundig i nakken at det gjorde fysisk vondt.

Heller ikke at jeg bet tennene så hardt sammen at jeg lagde søkk på tunga, fikk dotter i ørene og nedsatt hørsel av det. At jeg mistet både livslyst og livsglede av å forsøke å jenke meg til, passe inn.

Frem til jeg var 39 år trodde jeg at det var en kombinasjon av latskap, dumhet og at jeg – uten å helt forstå hvordan – ødela for meg selv. Jeg skammet meg sånn.

Jeg forstod ikke hvorfor jeg aldri greide å bli vanlig nok. God nok. Jeg tok flere IQ-tester som avkreftet det jeg lenge var overbevist om at jeg var: stokk dum.

At jeg kunne være autistisk, streifet meg ikke. Det streifet heller ikke psykologene og psykiaterne som fikk meg som pasient.

Ingen tenkte at den selvskadende, spiseforstyrrete unge kvinnen, som bare ikke ble bedre, kunne være autistisk. Det er ikke så rart. Tidlig på 2000-tallet var forståelsen av hva autisme er en annen. I takt med økt kunnskap, har diagnosekriteriene endret seg, og man har fått opp øynene for at også kvinner kan være autister.

At vi er flere som får diagnosen i dag enn for ti år siden, betyr ikke at det har blitt flere av oss, eller at helsevesenet strør om seg med diagnosen. Vi blir bare litt oftere sett og diagnostisert.

Da jeg fikk autismediagnosen, greide jeg endelig å slippe tanken om at jeg var et mislykket og dårlig menneske. Diagnosen ga meg sårt tiltrengt selvrespekt og selvinnsikt.

Et helt kurant menneske

At arbeidslivet ikke har plass til meg, med de ressursene jeg tross alt har, synes jeg fremdeles er sårt og vanskelig. Jeg har riktignok begrensninger – men jeg har også noe å gi.

Men jeg har endelig forstått at jeg ikke kan bære ansvaret for at arbeidslivet skal ha plass til sånne som meg.

Jeg vil aldri bli like effektiv eller tåle omskiftninger like godt som majoritetsbefolkningen. Jeg vil aldri evne å ha mer enn én ball i lufta, jeg vil alltid prosessere kunnskapen jeg har tregt.

Det vil sjelden komme naturlig for meg hva som er normalt å si og gjøre i nye settinger. Jeg vil alltid plumpe ut med rare utsagn, jeg vil alltid tenke over hvor mye og intens blikkontakt jeg skal ha.

Forskjellen er at nå vet jeg at det er greit å være sånn. Jeg er ikke et mislykket «vanlig» menneske.

Jeg er en helt kurant autist.