En endeløs eufori?

Hvor mye mer tåler vi egentlig av eventyrlige norske idrettsprestasjoner? Dette året testes virkelig våre grenser.

Bronsen i ishockey-VM er den største sensasjonen i norsk idrettshistorie.

Og det er med ganske god margin. Norge har fått helt nye helter som heter Steen, Koblar, Kåsastul og Haukeland. Nå skal de hjem til Norge og bli hyllet. Det kunne ikke vært mer fortjent.

Men viktigst av alt er at nasjonen har fått en ny tidsregning.

Ved helt spesielle anledninger skjer det nemlig ting vi aldri hadde trodd var mulige for oss nordmenn.

Jeg tenker ikke på pionerer som Roald Amundsen. Hvorfor skulle ikke en nordmann være først til Sydpolen?

Jeg tenker heller ikke på ekteparet Moser og deres nobelprisvinnende medisinske forskning. Også deres banebrytende arbeid er innenfor, om enn så vidt, det vi kunne se for oss at noen av våre egne skulle kunne utrette.

Selv Erling Braut Haalands unike rekke rekorder føles nå på det nærmeste som naturlig utvikling.

Når kvanter springer

Det jeg tenker på er i stedet disse helt spesielle øyeblikkene der hele vårt virkelighetsbilde endres på et nanosekund eller tre, uten at noen kunne se det komme. Kvantesprangene. Paradigmeskiftene.

Det er når A-ha går til topps på USA-listene med «Take on me». Eller når Vebjørn Rodal fra Berkåk vinner OL-gull på 800 meter. Nordmenn gjør ikke sånt.

Briter, kanskje, men ikke nordmenn.

Norge kunne heller ikke slå England i fotball i 1981. Men på mirakuløst vis gjorde vi det likevel. Og snakker fortsatt tårevått om det i dag.

På den tiden var vi også kronisk og patologisk sjanseløse i Melodi Grand Prix, som Eurovision Song Contest fortsatt het.

Fire år senere hadde Bobbysocks endret vårt selvbilde for alltid med «La det swinge».

Denne lørdagskvelden strømmet nordmenn jublende ut i gatene og klemte hverandre på et vis nordmenn aldri gjør.

(Enda) en lørdag for historien

Det var lørdag da en ny hendelse havnet på den helt særegne listen over dette fullstendig uventede.

Det siste jeg leste før jeg la meg smilende den kvelden var en melding fra min slektning Cecilia i Stockholm:

«Aldri trodde jag att ni skulle ta hockeyn från oss också».

Det kan du være veldig trygg på at heller ikke vi gjorde, Cecilia.

Selv om Norge tapte for Sveits i semifinalen, var landslaget for aller første gang med i medaljekampen i et ishockey-VM til aller siste dag.

Bronsekampen mot Canada var en ny taktisk triumf for vikartrener Petter Thoresen og hans disipler. Den gigantiske nedturen med canadisk utligning seks sekunder før slutt ble snudd til ny tro i forlengningen.

Seiersmålet til Noah Steen kom med den samme selvtillit og nesten arrogante frekkhet som dette norske laget har utstrålt gjennom hele VM.

På veien til tidenes første norske VM-medalje har Norge også slått Tsjekkia og Latvia.

Men øyeblikket med veldig stor Ø som endret alt for norsk ishockey er uansett seieren over Sverige.

Norge slår ikke Sverige i ishockey. En fantastisk tanke. Men det skjer bare ikke.

Uansett hvilke eventyr dette norske laget har skrevet i ettertid, er det dette som vil stå igjen som det store skillet.

På samme måte som at ingen norske artister topper listene i USA i konkurranse med Michael Jackson, Madonna og Bruce Springsteen. Eller at Norge slår England i fotball. Eller for den del Canada i ishockey.

2026 er et unikt år i norsk idrett. Og vi har ikke engang kommet halvveis.

Et mirakuløst år

Februar ga Norge et rekord-OL i Milano, Cortina og alle de andre stedene nord i Italia. Norge vant 18 gull, Johannes Høsflot Klæbo seks alene.

Siden det har Kristoffer Reitan blitt andre nordmann til å vinne en PGA-turnering i golf, mens Martin Ødegaard er første nordmann som har hevet Premier League-trofeet som kaptein for mesterne.

Vi kunne også nevnt at dette er året hvor Norge og Joachim Trier vant en Oscar, og «Fjord» og Renate Reinsve, selvsagt, tok med seg Gullpalmen fra Cannes. Selvsagt gjorde de det.

Men alle har visst at det aller største fortsatt er i vente.

Det var bare ikke det vi trodde.

På vei inn i juni måned skulle Norge allsynge på «Alt for Norge» i påvente av VM-starten i USA. I stedet har Kjetil Kjelles hockey-hymne med det lyriske navnet «Heia Norge å, å» blitt lyden av norsk idrett den siste uka.

Norge har opplevd enda et idrettsmirakel. Men det er ett vi dessverre går glipp av.

Mannen som aldri gir opp

På grusen på Roland-Garros i Paris virket Casper Ruud som en slags tennissportens egen Lazarus i de tre første rundene av det åpne franske mesterskapet.

Både i første runde mot russiske Roman Safiullin og i den tredje mot amerikanske Tommy Paul slet Ruud seg tilbake fra tilsynelatende å være slått til utmattende seiere.

Håpet om tidenes første norske Grand Slam-tittel i tennis var tent.

Alle de største favorittene var nemlig allerede borte. Carlos Alcaraz er skadet, noe som gjorde Jannik Sinner til gigantisk favoritt. Men han ble sensasjonelt slått ut tidlig etter å ha fått problemer med både varme og muskulatur. Legenden Novak Djokovic tapte mot det brasilianske stjerneskuddet Joao Fonseca.

Dette gjorde at man for første gang i historien ville gå inn i den avgjørende uka av en Grand Slam uten en eneste spiller igjen som har vunnet en slik turnering tidligere.

Casper Ruud har vært i tre Grand Slam-finaler gjennom karrieren. Nå hadde han en unik sjanse til å stå igjen som seierherre. Men den samme Fonseca ble for sterk i nattens fjerderundekamp.

En slik mulighet kommer sannsynligvis aldri igjen for Casper Ruud.

Et spørsmål om stav

Norge har altså aldri vunnet en av tennisens største titler. Svenske spillere har gjort det 25 ganger. Sverige har også elleve VM-gull i ishockey. Nå er de ikke i nærheten av verdenstoppen, ikke i tennis, ikke i ishockey.

Der befinner i stedet Norge seg, bronselaget Norge.

Nå skal de fortjent nok hylles av et fullsatt Ullevaal i pausen på kampen mellom nettopp Norge og Sverige. Bare for å gni det ordentlig inn før Ståle Solbakkens menn reiser til USA for å forsøke å skape enda mer nasjonal eufori.

Jeg trodde jeg skulle si at det eneste svenskene har igjen etter dette er bandy, bordtennis og kanskje skiorientering. Men min svenske kusine Cecilia minnet meg på at det tross alt er mer:

«Ska ni ta stavhoppet ifrån oss också nu?»

Hører du, Sondre Guttormsen?