Elisabeth vil ha sannheten om sin egen adopsjon

– Tenk om min mamma ble frastjålet sitt barn. Hvis noen hadde gjort noe sånt, skulle jeg jammen finne ut av det.

Elisabeth Fjalsett (50) fra Arendal forteller om da hun for alvor bestemte seg for å finne ut mer om sin egen adopsjonssak.

I 2022 så hun et TV-program om ulovlige adopsjoner til Norge.

I kjølvannet fulgte mange historier. NRK skrev blant annet om mødre som fikk vite at barna var døde, men som ble sendt til Norge.

Historiene rørte Elisabeth.

– Jeg har selv fire barn, og vet hvilken kjærlighet man har for et barn man har født, sier hun.

Elisabeth er en av mange som sitter med ubesvarte spørsmål om sin egen adopsjon. Hun tror hun er ulovlig adoptert.

Nå venter hun på den endelige rapporten til Granskingsutvalget for utenlandsadopsjoner, som kommer mandag 22. juni.

Utvalget satt ned av regjeringen i 2023, fikk i oppdrag å undersøke om norske styresmakter har hatt god nok kontroll med utenlandsadopsjoner, og om det har skjedd noe uetisk eller ulovlig ved adopsjoner til Norge.

Bakgrunnen var opplysninger i media og fra andre land om svært alvorlige forhold.

Ifølge SSB var det om lag 20.300 adopterte fra utlandet i Norge ved inngangen til 2024. I 2024 kom 24 til, og i 2025 kom fem.

Gitt til en flyvertinne

Elisabeth var sju måneder da hun i desember 1975 ble lagt i en gul bag og overrakt til en flyvertinne på et fly i Bangladesh.

På Fornebu lufthavn ventet hennes nye far. Kona var hjemme med to små.

Elisabeth fikk tidlig vite at hun hadde vært i magen til en dame som bodde langt fra Norge.

Det opptok ikke henne som barn.

Det første seriøse forsøket på å finne ut mer, gjorde hun i 2006, da hun var 30 år gammel.

Hun ringte Statsforvalteren og ba om opplysninger i adopsjonssaken sin.

Statsforvalteren bekreftet at hennes norske foreldre fikk adopsjonsbevilling året etter at hun kom til Norge.

Navn på hennes biologiske foreldre hadde de ikke.

– Jeg tror jeg falt til ro med det da, sier Elisabeth.

Flere år senere fikk hun vite at svaret var på et papir hjemme hos foreldrene.

Der stod navn på far og mor, og at hun var gitt til adopsjon fordi moren ikke klarte å forsørge henne. Det stod også at faren var død og at det ville bli lettere for mor å bli gift igjen om hun ikke hadde barn, i hvert fall ikke en jente.

Papiret hadde hverken stempel eller underskrift, så det var vanskelig å komme videre.

TV-programmet om ulovlige adopsjoner i 2022, var det som satte fart i saken.

– Jeg ble ekstremt opphengt i adopsjoner, og søkte etter informasjon dag og natt, sier Elisabeth.

Hun forteller at hun også kontaktet Bufdir, adopsjonsorganisasjonen Adopsjonsforum og enkeltpersoner, uten å få flere konkrete opplysninger.

– Å finne ut mer om meg selv hadde egentlig holdt. Jeg trodde jo ikke det var en mamma der.

Fant dokumenter i Bangladesh

Å finne opplysninger var enklere i fødelandet.

Da Elisabeth og ektemannen dro til hovedstaden Dhaka i Bangladesh påsken 2024, hadde de bare papiret med navn på de biologiske foreldrene å gå etter.

De fikk møte en direktør på et helse- og velferdskontor.

– Han så på det lille papiret jeg hadde med og sa: «I will help you», og sendte oss til et annet kontor.

Fra hun satte føttene sine der tok det bare noen få minutter til hun satt med en brun mappe med dokumenter både fra Bangladesh og Norge.

– Det var bilde av mamma og pappa i Norge, vigselsattesten deres og opplysninger om hva de tjente. Det var informasjon om sykdommer til besteforeldrene mine. Alt stod der, sier Elisabeth.

Det var også flere opplysninger om hennes biologiske foreldre.

– Mest overraskende var at min biologiske mamma bare var 13 år da hun fødte meg. Faren min var rundt 40.

Først fikk hun fortalt at moren var død, så kom kontrabeskjeden. Moren var i live, og hun ville møte Elisabeth.

Da Elisabeth, ektemannen og en tolk fikk møte henne var Elisabeth ikke i tvil.

– Jeg så på øynene at det var mammaen min.

Levert til et barnehjem

Elisabeth fikk etter hvert vite mer om hva som hadde skjedd i Bangladesh.

Faren ble skutt og døde da moren var høygravid.

– Min mor hadde hverken jobb eller penger. Hun bar meg inni sarien mens hun tigget. Hun valgte å gi meg til et sted hun visste at jeg fikk mat.

Elisabeth havnet på et barnehjem.

Hun sier moren har fortalt at det var en midlertidig løsning.

– Hun skulle hente meg når hun kunne ta vare på meg. Hun dro til barnehjemmet tre ganger for å se etter meg. De to første gangene sa de at jeg sov. Den tredje sa de at jeg var død.

Elisabeth tror moren bare måtte slå seg til ro med at hun var død.

– Hun stolte vel fullt og helt på barnehjemmet. Hun var 13 år. Foreldrene og besteforeldrene var døde. Hva skulle hun gjøre?

Moren skal aldri ha hørt noe om adopsjon.

– Hun ga meg aldri bort til adopsjon og har aldri godkjent det.

– Stoler du på det din mor har sagt? Kan det være en annen historie?

– Jeg har spurt mange ganger. Det er den samme historien hver gang. Så ja, jeg stoler på henne.

Elisabeth mener et dokument hun fant i Bangladesh underbygger det moren sier.

– Det viser at hun oppga adressen til min biologiske far, hans og sitt eget navn. Det gjorde hun for at jeg skulle finne henne om jeg var i live. Hun har hatt et håp.

Selv om Elisabeth har fått mange svar, er det fortsatt hull i historien.

Hvem godkjente og var involvert i adopsjonen? Ble det gjort noe ulovlig?

Kritikk til myndigheter og adopsjonsorganisasjon

Oppdraget til Granskingsutvalget for utenlandsadopsjoner innebærer gransking av adopsjonssystemet knyttet til alle land Norge har adoptert fra, men 12 land er prioritert.

En liten forsmak kom i utvalgets delrapport om Ecuador og Colombia i 2025.

Der fikk norske myndigheter kritikk for å ikke å ha reagert på informasjon om mulige feil i adopsjonssaker.

Adopsjonsforum, som har vært involvert i rundt 10.000 utenlandsadopsjoner, fikk kritikk for måten de har samarbeidet med private institusjoner på.

Ifølge utvalget kan det foreligge feil i adopsjoner både fra Ecuador og Colombia.

Blant annet kan mødre i Colombia ha blitt presset til å gi opp sine barn.

Håper på stopp

– Systemet har vært styrt av etterspørselen etter adoptivbarn i vestlige land. Man har i liten grad brydd seg om å undersøke hvorfor barna har blitt separert fra sin opprinnelige familie.

Det sier nestleder i Rettighetsgruppen for adopterte fra Colombia (RACO) Sofie Constansa Valoyes Florez.

Hun mener hovedproblemene er at det har blitt adoptert fra land med lav rettssikkerhet og at kontrollen av involverte, private aktører har vært for svak.

Hun har klare forventninger til rapporten som kommer.

– Vi forventer at det blir plassert ansvar, så det blir tydelig hvem som har sviktet. Vi forventer også en anbefaling om å stoppe utenlandsadopsjoner.

Hun sier funn i andre land viser at det også i dag er risiko for ulovlige adopsjoner.

Det er Adopsjonsforum, Verdens Barn (tidligere Norsk Koreaforening) og InorAdopt, som har formidlet adopsjoner fra utlandet til Norge.

Verdens Barn avviklet driften i fjor. InorAdopt ble avviklet ved årsskiftet.

Adopsjonsforum har de siste årene vært nødt til å stanse adopsjoner fra flere land etter anbefaling om midlertidig stans i utenlandsadopsjoner.

I dag formidler de bare adopsjoner fra Colombia.

– Beklager på det sterkeste

Daglig leder i Adopsjonsforum Sidsel Elie Aas, sier at de tar kritikken deres organisasjon fikk i delrapporten på største alvor.

– Vi beklager på det sterkeste uretten som har blitt begått mot de involverte. Historiene gjør inntrykk på dagens styre og ansatte.

Hun sier de ikke vil felle noen dom over tidligere ansatte, da de ikke kjenner hele bakgrunnsbildet for vurderinger som ble tatt.

– For oss er det viktig å understreke at adopsjonsfeltet hele tiden har vært i endring og må forstås ut fra lover og regler som til enhver tid har vært gjeldende, sier hun.

Får det ikke til å stemme

Elisabeth har ikke funnet noe dokument som viser at Adopsjonsforum står bak hennes adopsjon, men foreldrene sier det. Elisabeth får det ikke til å stemme.

– De fikk ikke tillatelse til å formidle adopsjoner fra Bangladesh før i 1978. Dette skjønner jeg ikke ennå.

I delrapporten står det at Adopsjonsforum bidro med adopsjoner fra både Ecuador og Colombia før 1978.

Elisabeth, som selv har vært i kontakt med granskingsutvalget, håper den nye rapporten gir et klart svar.

– Det er en viktig del i puslespillet. Da går det opp, ikke sant? Det handler også om respekt for min mamma. Det er grusomt å tenke på hvordan hun har hatt det alle disse årene.

Elisabeth har tidligere fortalt deler av sin historie i media, først til TV 2.

I dag har Elisabeth ukentlig kontakt med moren, og familien hjelper henne økonomisk.

Elisabeth har også bidratt til at 26 andre adopterte har fått sine mapper fra Bangladesh.