Eldre har rett til å leve analogt

De må jobbe mer og lenger. Og de gjøres oppmerksom på at det vil kreve mye å kunne opprettholde velferdsstaten på dagens nivå.

Hovedårsaken til framtidspessimismen er at vi er og blir for mange eldre i Norge. Og for få til å fø dem. Og stelle dem. I tillegg kan de eldre for lite. Mange eldre er dysdigitale. De henger ikke med i datagaloppen. De som ble født som gledesbarn etter krigen, er blitt velferdsstatens hovedproblem. Nå vil også enkelte politikere fjerne kontanter som betalingsmiddel. Et av mange eksempler på hvordan eldre behandles i en digital tid. For det rammer mange eldre. Reduserer deres livskvalitet.

I Dagsnytt 18 ble det for litt siden diskutert om man burde slutte å bruke kontanter. Geir Inge Lien, Sp, mente at man beholde betaling med kontanter. Av forskjellige grunner. Først og fremst av sikkerhetsmessige hensyn. Det digitale system var ikke alltid til å stole på. Kontanter burde være et aktuelt betalingsmiddel over alt. I alle virksomheter. Særlig av hensyn til de som ikke behersker kort og liknende digitale betalingsløsninger.

Han diskuterte med Mahamoud Farahmand, H, Han var av den oppfatning at man ikke lenger trengte kontanter som betalingsmiddel. Man måtte i alle fall ikke pålegge alle virksomheter å ta imot kontanter. Som merkelig nok er det blitt for kostbart. Hver kontantbetaling kostet kr. 19,20. Sa han. Det er politikk. Og Høyres holdning.

Det er for så vidt greit, men så forlot høyremannen virkeligheten da han motvillig måtte svare på spørsmålet om de som ikke var digitale: Hva med de 600 000 mer eller mindre analoge?

Og da kom arrogansen, lite menneskekunnskap generelt og manglende eldreforståelse spesielt fram hos politikeren. I tillegg til en grunnleggende politisk ansvarsfraskrivelse. Hans enkle løsning var at man måtte sørge for at de som lider av dysdigitali skulle opplæres til å bli digitale.

Det er merkelig at politikere som på den ene siden mener at eldre mennesker må ta kognitive prøver for å beholde kjørekortet, samtidig tror at eldre som har problemer med det digitale bare kan gis et skikkelig tilbud om opplæring for å beherske datamaskinene, smarttelefonene og betalingskortene. Og opplæringen må de ta initiativ til å skaffe seg selv. Men så enkelt er det dessverre ikke

Jeg har lang lærerpraksis og kan huske da vi først ble oppmerksom på at enkelte elevers problem med å lese, ikke var fordi de var dumme eller ikke ville gjøre noen innsats for å beherske lesekunsten. De fikk etter hvert sin diagnose: dysleksi. En stor mengde elever som hadde vært satt i en bås der de ikke hørte hjemme, fikk en diagnose som endret manges liv. Deres problemer ble tatt på alvor og mange tiltak ble satt i verk for å bedre deres livssituasjon. Det samme gjelder for de som hadde store tallproblemer. De fikk diagnosen dyskalkuli og forskning ble satt i gang for å få svar på hva deres problem grunnet i. Hva som kunne settes i verk av tiltak for å bedre deres liv.

Det tok lang tid før samfunnet skaffet seg grunnleggende kunnskap om dysleksi og dyskalkuli. Nå må vi ta lærdom av det. Og behandle de dysdigitale som man gjør med dyslektikerne og de som lider av dyskalkuli. Ta dem alvorlig, vise dem respekt og gi dem en diagnose.

Det bør også settes i gang en intensiv og målrettet forskning på hvordan eldre takler den nye tid. En tid da verden endres fra dag til dag i et tempo som aldri tidligere i menneskehetens historie. De eldre i 2024 har hatt et helt annet liv enn noen generasjoner før dem. På slutten av sine liv opplever de at deres gamle kunnskaper, erfaring og væremåter ikke lenger er retningsgivende. Eller verdifulle. Eller nødvendige, ser det ut som. Kanskje heller ikke deres moral og etikk. De unge har blitt de eldres lærere.

Men de fleste unge har ikke opplæringskompetanse. Eller den tålmodighet som kommer av alder og erfaring. Og de har ikke samme ansvar for de eldre som de eldre har for de yngre. Barns velferd og rettigheter beskyttes av Barnekonvensjonen. Alle politiske vedtak som berører barn skal vurderes etter hva som er til barns beste. Kanskje det samme bør etableres for de eldre. For å beskytte de mot ureflekterte politikere og en etter hvert økende kamp om bevilgninger til eldre på offentlige budsjetter. Tanken om en offisiell eldrekonvensjon bør vekkes til live. Og som Barnekonvensjonen, inkorporeres i norsk lovverk. Alle politiske vedtak som gjøres, som f.eks. fjerning av kontanter, eller kjøp av bussbilletter, eller betaling av parkeringsavgifter, bør behandles på samme måte som Barnekonvensjonen krever det. Til eldres beste. Tre av Barnekonvensjonens fire hovedområder av rettigheter, bør også være eldres rettigheter. Det gjøres enkelt ved å erstatte ordet barn med eldre:

Eldre har rett til liv og helse

Eldre har rett til omsorg og beskyttelse

Eldre har rett til deltakelse og innflytelse

Og jeg kan føye til en fjerde:

Eldre har rett til å leve analogt.