Du vil ikke like det som kommer etter bøker

En gang for ikke lenge siden, spurte faren min om jeg kunne vise ham ChatGPT.

Noen vil kanskje mene at det var på overtid, men han er tross alt over åtti. Han er dessuten forfatter, og har levd av pennen sin i over femti år.

«Vi kan jo spørre om en pitch til en ny Kjartan Fløgstad-roman,» foreslo jeg, og tastet inn ideen. ChatGPT trengte ingen betenkningstid på å takke ja til oppdraget: 

Industristaden Sauda er prega av fråflytting og avindustrialisering, og vedtas omgjort til ein grønn temapark - eit symbol på ei ny, polert framtid som viskar vekk arbeiderhistoria. Arnold, ein oppsagd fabrikkarbeidar bestemmer seg for å skrive eit kampskrift - ei motbok - eit siste vitne som skal konfrontere dei som skriv historia på nytt.

Vi hevet øyenbrynene.

ChatGPT diktet videre: Motboka viser seg å vere eit løyndt manuskript, ei reise gjennom fascismens og kommunismens etterlevingar i Europa. Vi møter kviterussiske KGB-agentar som driv etterretning i skjul, ei flamencodanserinne på flukt frå sin eigen fortid, og gruvearbeidarar frå Asturias som ber på kolera-minne og protestsongar....

Og sånn fortsatte det. Han så på meg og ristet på hodet. «Det er en parodi, men en veldig god parodi. Kanskje det er på tide å gi seg mens leken er god?»

Kronikkforfatterens far Kjartan Fløgstad, her i passiar med Tuva Syvertsen fra Valkyrien Allstars. Foto: Terje Pedersen / NTB

Det har hendt at jeg har tenkt i samme baner. Jeg lever også av å skrive, bøker og iblant artikler. Før det levde jeg av å redigere andres bøker, og for lenge siden jobbet jeg som kulturjournalist. 

Det er som å vandre rundt mellom gravstøttene på de fortapte yrkers kirkegård.

Stadig oftere føler jeg meg som en los, en fyrbøter, en fabrikkarbeider som får beskjed om at grafene for det fabrikken produserer peker nedover, og at arbeidet uansett kan utføres raskere og bedre av en maskin.

Mange vil sikkert mene at jeg svartmaler.

Boksalget i Norge er relativt stabilt, i hvert fall i år, og selv er jeg heldig nok til å reise rundt med bøkene mine i Frankrike, der det fremdeles finnes et stort lesende publikum. 

Men dette handler om noe mye mer grunnleggende. Kulturkritikere som Andrew Sullivan og James Marriott har i fullt alvor begynt å snakke om at vi beveger oss mot et «post-literate society». 

En OECD-rapport fra 2024 viste at leseferdighetene er «fallende eller stagnerte» i de fleste vestlige land. Lystleserne blir færre. Det er bare begynnelsen.

Lærere og universitetsprofessorer er kanarifugler i gruva, og har for lengst slått alarm: Bøker som tidligere stod på pensumlisten for barn, er nå for vanskelige for amerikanske elitestudenter. De er knapt lesekyndige.

Vi vet alle hva dette skyldes. Det er lett å klage på ungdommen, som i følge en undersøkelse kommer til å tilbringe 25 år av livene sine på smarttelefonen hvis utviklingen fortsetter.

Men jeg merker det selv også. Jeg leser mindre enn før, og det jeg leser, er lettere og kortere.

Oppmerksomheten mens jeg sitter og skriver denne artikkelen spises opp av meningsløse reels, notifikasjoner og samtaler med KI.

Det gjør meg både dummere og full av selvforakt.

Når vi leser romaner, lærer vi å leve oss inn i andre menneskers tanker, følelser og livsverden. Når vi leser faktalitteratur, tilegner vi oss kunnskap og evnen til å forstå lengre abstrakte argumenter. 

Problemet er bare at denne langsomme måten å dele informasjon er sjanseløs mot skjermens visuelle verden. Bilder er sterkere og mer umiddelbare enn ord. Telefonen er med oss overalt. Den har blitt en del av oss.

Jeg har iblant tenkt at skriftkulturens skjebne likner langrennssportens: Begge har gitt meg mye glede, men i møte med ukontrollerbare krefter kommer de gradvis til å smelte bort.

Konsekvensene av denne utviklingen er så store at de er vanskelige å fatte. Om færre kjøper bøker, er det kanskje mest et problem for forfattere og bokbransjen.

Men hva om vi kollektivt mister evnen til å lese og konsentrere oss, at videosnutter og ragebaits i sosiale medier overtar for det skrevne ord som samfunnets primære måte å kommunisere og dele informasjon? 

Da er vi virkelig ille ute, som enkeltmennesker og som samfunn.

Foto: Kiichiro Sato / AP / NTB

Amerikaneren Neil Postman, som med «Vi morer oss til døde» (1985) skrev en av 1900-tallets mest profetiske bøker, knytter skriftkulturens revolusjon på 1700-tallet til oppgjøret med overtro, til vitenskapen og fornuftens gjennombrudd. 

Skriftkulturen skapte en offentlighet av aviser, magasiner, tidsskrifter og bøker. Mange leste selvfølgelig ikke, og det var greit.

Det skrevne ord var fundamentet som lå til grunn når man overførte kunnskap. Det var sånn man bygget menings- og uenighetskulturen i liberale og demokratiske samfunn. 

Donald Trump har aldri lest en bok, og knapt noe annet. Selv ikke korte oppsummeringer leser han, ifølge insidere. Informasjon deles muntlig eller med tegn og symboler.

I den grad han skriver, er det i caps lock på X og Truth Social. Han forakter akademia og tradisjonelle medier – tradisjonelle bastioner for det skrevne ord.

Fra forskjellig hold hører jeg allerede innvendingene.

Hvor var kvinnene, etniske minoriteter og de skeive i den gamle offentligheten? Skapte ikke moderniteten også to verdenskriger og menneskefiendtlige ideologier?

Har ikke Trump og MAGA også kuttet gjennom masse bullshit og sprengt hierarkiene i den gamle og forsteinete verden? 

Men Trump er vår tids viktigste skikkelse nettopp fordi han er den som forstår det «post-literate society» best. Bøker og det skrevne ord har en naturlig langsomhet som fostrer ettertanke, fornuft og tvetydighet. 

Kanskje er Silicon Valleys virkelige prestasjon at de har fått verden med på en tidsreise tilbake til middelalderen, der overtro, mystisisme og følelsesstyrte appeller dominerer?

Neil Postman (1931–2003) advarte i boken «Amusing Ourselves to Death – Public Discourse in the Age of Show Business». Foto: UDO WEITZ / AP / NTB

Sjarlataner, alkymister og lynsjemobber har gode vilkår i vår nye verden. Om det liberale demokratiet har det, bør være gjenstand for en større analyse. Det er vanskelig å være positiv. 

Og da smarttelefoner og sosiale medier hadde ødelagt konsentrasjonen og polarisert oss, dukket KI opp.

Nå er ikke bare lesingen overflødiggjort – det er heller ikke nødvendig å skrive. Studenter bruker ChatGPT til å besvare oppgaver – og de oppgitte professorene bruker KI til å gi tilbakemeldinger.

Mer dystopisk blir det knapt. 

De siste månedene har jeg fulgt nøye med på Open AIs oppgraderinger av ChatGPT. Gjentatte ganger har jeg bedt chatboten pitche nye Fløgstad-romaner, men kreativiteten og viben fra den første er borte.

Interessant nok ble ChatGPT-5 møtt med raseri fra brukere. Hvorfor er den ikke blidere og mer entusiastisk? Folk vil heller ha en løgnaktig Peer Gynt-fantast enn en seriøs forskertype å chatte med.

Kanskje kommer teknologien i veien for seg selv.

Kanskje.

Man kan forestille seg at lesing og skriving blir en type offline-aktivitet på linje med yoga, meditasjon og ekstremsport. Det vil nok eksistere.

Men som grunnlaget for samfunn og sivilisasjon er skriftkulturen over.

Og for første gang begynner jeg å fatte sorgen, usikkerheten og meningstapet som inntreffer når din egen yrkeskompetanse mister verdi.