Du kjenner på det du òg, sant? Skuffa og forbanna. I verdens rikeste land

KOMMENTAR: Du kjenner på det du òg, sant? Skuffa og forbanna. I verdens rikeste land.

Elever fra Vågen vgs. demonstrerer mot en mulig nedleggelse av én klasse på musikklinja. Foto: Jon Ingemundsen

Etter krigen sto det brukbart til hos søta, nøytrala bror. Det har sine fordeler å ikke bli bombet sønder og sammen. Sommartider hey hey i Sverige, altså, men samtidig som velstanden og velferdsstaten vokste, steg folks forventninger noe grassat. Plutselig skulle ikke folk bare ha fika i det svenske folkhemmet. Staten skulle bidra til fika. Jeg har aldri helt forstått hva dette «fika» egentlig er, men stiller meg hundre prosent bak alle svensker som mener staten bør bidra til fika.

Tage Erlander, den svenske Einar Gerhardsen, var statsminister i 23 år. Han ble kjent for å ha oppfunnet begrepet «de stigende forventningers misnøye», et begrep som i statsvitenskapen brukes om folks økende forventninger i tråd med bedring i levekår.

En annen stor politisk tenker, Queen-gitarist Brian May, sa det sånn: «I want it all – and I want it now!»

Det er ikke nødvendigvis de arme og fattige som har de høyeste kravene. Det er de velstående. Vi velstående. Og når vi ikke får viljen vår, blir vi rasende, for vi er så godt vant.

Hvis «de stigende forventningers misnøye» var en OL-gren, ville nordmenn ha tatt alle medaljene.

Gi meg alt!

Vi har enorme forventninger til hva det offentlige, i praksis politikerne, skal ordne for oss. Helst skal det være veldig billig eller gratis, om det er bussen, strømmen, SFO-en, barnehagen, ferjene, bomringen eller hva det nå er.

Vi krever ikke mye, men perfekte sykehus, prikkfrie skoler, romslig sykelønnsordning, veier uten hull, lav skatt, lave strømpriser, skattefinansiert kulturliv, milliarder til idretten, billioner til speideren og trillioner til sosiale tiltak for venstrehendte, tunghørte samtidsdansere, det må vi nesten ha i verdens rikeste land i hele verden!

Det er her hunden ligger begravet. Vi er jo bortimot verdens rikeste land, lovet være Herren! Vår tids største pedagogiske utfordring er å forklare at vi ikke har råd til saker og ting, samtidig som vi nærmer oss 20.000 milliarder på bok. Den geniale konstruksjonen Oljefondet renner over med penger. Samtidig bygger vi halve sykehus, skolen knirker, folk er rekordsyke og eldreomsorgen snart består av en app du trykker på for å informere en sentral om at du er død.

I verdens rikeste land.

Staten tar alt

På vår plett på jorden, i rike Rogaland, vil vi også ha penger fra staten. Randaberg vil ha penger fra staten til å grave ned strømledninger i jorden. Det er jo så stygt å ha dem i luften. Stavanger vil ha nytt teater og museum. Staten må bla opp. «Kjør Ryfast for en 100-lapp, lover Magnhild», skrev Aftenbladet da Ryfast var i kjømda. Ryfast-pendlere betaler i dag landets høyeste takter, opp mot 6000 i måneden, og det skal løses med ... – riktig, at staten kommer med penger.

Skoler legges ned – selv om staten har masse penger. Sykehusfarsen, der vi bygger taket først, så må vi vente tre-fire-fem på at gulvet kommer, kan vel løses enkelt med at staten bare betaler? Og hvorfor skal vi ha eiendomsskatt når staten ... hvorfor er strømmen dyr når ... hvorfor er det ikke demenskor på Fister når ... – du ser mønsteret her, sant?

Kommunene i Norge går med 15 milliarder kroner i minus, etter egne beregninger. Da er det vrient å drive skoler, barnehager, sykehjem og alt det kommunene har ansvaret for på en god måte. Det vil si, de fleste kan drive på en god nok måte, men kanskje ikke på den måten vi helst vil, vi som er frontkjempere i «de stigende forventningers misnøye».

Ta fra høyrenten?

Jeg har en venninne som alltid har dårlig råd. Ikke fordi hun faktisk har dårlig råd, men fordi pengene står på en høyrentekonto, og man kan jo ikke bruke penger fra høyrenten til dette og hint, sant?

Oljefondet, og den generelt rike staten, er vår høyrentekonto. Det er grassat vanskelig å argumentere for at vi ikke har råd når det per nå står 19.000 milliarder i Oljefondet.

Det er mange gode grunner til at vi ikke skal slakte sparegrisen. Inflasjon! roper økonomene. Disiplin! roper de som har nok fra før, og adgang til spaltene i Dagens Næringsliv. Vel og bevares! Også i Norge må vi lære oss å prioritere, å spare og effektivisere. Sånne ting skjer gjerne fordi vi blir tvunget til det, ikke fordi vi har lyst. Uansett hvem som styrer i Norge, bruker vi mer og mer og mer penger, uten at du og jeg blir fornøyd.

Hvis alle deltakerne i «de stigende forventningers misnøye» fikk viljen sin, kunne vi brukt opp Oljefondet på tre kvarter, og da har vi bare dekket kultursektoren, og kun i Stavanger. Jeg er også for to musikk-klasser på Vågen vgs., men det kravet ligger et stykke opp i Maslows behovspyramide.

Det er aldri nok. Sånn konkluderer vi, vi som er rammet av «de stigende forventningers misnøye». Vi vil bare ha alt, og vi vil ha det nå.

Nei

Er vi blitt en nasjon av sutrere, eller klager vi med god grunn? Hva er egentlig vitsen med at Norge tjener penger hvis vi ikke kan bruke dem? Poenget med velferdsstaten er jo at den skal bli bedre og bedre, ikke at vi skal ligge på sotteseng og ralle «men sjå, sjå på høyrenten»!

Dilemmaet er uløselig. You can’t have your cake and eat it. Vi får ikke i pose og sekk.

Om ikke så veldig mange år kommer utgiftene vi har i Norge til å overstige inntektene. Alt – absolutt alt – kan fikses med å bruke fra Oljefondet. Problemet er bare at de pengene er tenkt å brukes i fremtiden, når pengene slutter å ta turen fra Nordsjøen til statsbudsjettet, til pensjonene og til framtiden. For de gjør det. De slutter å komme på et tidspunkt.

Alle forstår dette, til og med jeg, og jeg er fra Hommersåk. Men så var det dette med «de stigende forventningers misnøye». Mine krav er som dine, og som Brian Mays.

I want it all – and I want it now!