«Disse robotene skader naturen mindre enn mennesker med fjellsko og tunge sekker»

Oppdatert:36 sekunder siden

Ny motorferdselslov skal opp for Stortinget i løpet av 2026, og den statlige utredningen – NOU om ny motorferdselslov – bruker fortsatt den utdaterte definisjonen «muskelkraft versus motorkraft» for å avgjøre hva som er skadelig motorferdsel.

De som har utredet loven, er mildt sagt på bærtur – og i ferd med å gjøre oss en real bjørnetjeneste.

Begrepet «muskelkraft» som motsetning til motorisert kraft ble først brukt som et rettslig skille på 1950 til 1970-tallet, da motorteknologi var støyende, forurensende og ødela terrenget.

Den tiden er for lengst forbi. Svært få ville tatt med seg treski fra 1950-tallet på fjelltur i dag – og slik er det også med motorteknologi.

Å fortsette å bruke «muskelkraft» som skille i dag, blir det som å kreve at elbiler må ha dampmotor for å være «ekte transport», eller å nekte roboter å utføre arbeid fordi de ikke har ekte muskelkraft og ingen arbeidstillatelse.

Hvem ville kreve at elgen skal ha førerkort for å krysse veien?

Ja, du tar poenget. Det er ikke «bære bære» …

De gamle definisjonene har stått så lenge at det har grodd muggsopp på dem – og nå burde noen ekte sopplukkere fylle kurven med disse gamle definisjonene, spise dem opp, la dem passere gjennom fordøyelsen og bli til matjord.

Slik kan nye definisjoner få næring og blomstre ut fra det som er relevant for oss i dag – ikke det som var relevant for 50 år siden.

Hvert år sliter norske bønder og produsenter med å få tak i nok sesongarbeidere til å høste epler, bær og sopp – alt det som gjør Norge til et matland verdt å være stolt av. Det er tungt arbeid, og stadig færre vil gjøre jobben. Når bærene står modne og regnet nærmer seg, er det ikke tid til papirarbeid og flybilletter – avlingen må inn. Det er ikke «bære bære» …

Tenk deg i stedet små, terrenggående AI-roboter med fjellsko – stille, elektriske hjelpere som «ruller» mellom trærne, scanner frukten og plukker bærene med perfekt presisjon. De jobber 24 timer i døgnet, spiser ikke av lasset, krever verken lønn eller ferie, og lar hver dråpe saft og smak havne der den hører hjemme: I glasset fra Nora Syltetøy på Elverum, produsert av Orkla.

Disse robotene skader naturen mindre enn mennesker med fjellsko og tunge sekker. De etterlater ikke spor, tråkker ikke ned gresset og lar både bier og fugler jobbe videre i fred. De er hjelpemidler – ikke leketøy – for et landbruk som prøver å overleve med høye norske kostnader og global konkurranse.

Likevel mener Motorferdselslovutvalget, som leverte sin NOU i 2024, at «muskelkraft versus motorkraft» fortsatt skal gjelde. Det vil i praksis hindre norsk landbruk og industri i å ta i bruk slik teknologi – selv når den gjør jobben renere, stillere og mer miljøvennlig enn dagens løsninger.

La oss være ærlige: Roboter som plukker bær, epler og sopp uten å skade naturen, er «bare blåbær» sammenlignet med hva store byggeprosjekter, kraftlinjer og vindmøller gjør med norsk natur. Det er der miljødebatten bør ligge – ikke i hvorvidt en robot bruker strøm eller muskelkraft.

Hvis loven fortsetter å tviholde på gamle begreper, vil tonnevis av norsk mat fortsette å råtne i skogen – verdifull mat som kunne gitt både arbeidsplasser, inntekter og beredskap.

Nei, vi må innse at verden har gått videre og heller vurdere om teknologien faktisk skader naturen – ikke hvordan den drives.

Loven bør handle om det som virkelig betyr noe: Om ferdselen skader natur, dyreliv og ro – ikke om den drives av lårmuskler eller el-motor.

Alt annet blir bare tynn blåbærsuppe fra fortida.

For det er tross alt der framtida ligger – i ekte bærekraft.

Eller som vi heller bør si i Norge: Bær- (e)-kraft.

Hilsen

Håvard Nordgård,

Flekkefjord