Dette tapet viste Bodø/Glimts storhet

Det er slik det skal være.

Sporting 5–0 Bodø/Glimt.

Avslutninger: 39–9.

Total overkjøring.

I to måneder har Glimt gått på vannet. Da de ble knust i Lisboa tirsdag kveld, var det lett å være skuffet, fordi de ledet 3–0 fra første kamp, fordi de hadde slått større lag i vinter.

Men dette var simpelthen den første kvelden på lenge der Glimt fremsto som et «normalt» lag, uten sin magi. Plutselig var det lettere å se hvor høyt nivået i Mesterligaen er.

Og hvor utrolig bra Glimt har levert.

Felle

I en «normal» verden hadde Glimt fått bank hver runde.

Om du hadde våknet opp fra et syv års koma rett før kampen på tirsdag, og antatt at Glimt var et vanlig lag fra Eliteserien, uten alle kvalitetene som gjør dem så spesielle, så hadde 5–0 vært som forventet.

De møtte et av Portugals tre store lag, i Lisboa. Hva annet skulle skjedd?

Men mange av oss hadde forventet en jevnere kamp og Glimt i kvartfinalen. Når man har sett Glimt herje så lenge i Europa, er det lett å miste perspektivet på hvor brutal denne turneringen er, og hvor mye disse motstanderne har å by på.

Glimt er så gode at de kan gjøre oss immune mot realiteten.

Flere hevet knapt et øyebryn da Glimt knuste Sporting 3–0 på Aspmyra forrige uke. De hadde slått Manchester City (3–1) og Inter (3–1) på samme matte, så hvorfor skulle ikke portugiserne sendes hjem med tap?

Dette var den nye normalen. Det finnes grenser for hvor mange ganger man kan bli overrasket. Det ble ofte sagt at Glimt bare er så gode.

Kanskje var den tankegangen en felle.

Høye forventninger

Den tar det for gitt at Glimt er på sitt beste hver kamp.

At innstillingen og samholdet – samt litt flaks – tetter gapet opp til motstanderen når det gjelder tekniske ferdigheter. At Sporting har stjerner på Portugals landslag, mens Glimts beste menn kjemper for å komme inn i den norske troppen.

Det er lett å bli revet med når Brasils trener Carlo Ancelotti sier før avspark at Glimt er Mesterligaens best organiserte lag, og at de kan vinne hele greia.

Det er like lett å ignorere formen til motstanderen. Da Glimt dro til Lisboa, var det lite snakk om at Sporting hadde vunnet alle sine fire hjemmekamper i gruppespillet, selv mot de regjerende mesterne Paris Saint-Germain.

Vi hadde hørt noe lignende før Glimt møtte Atlético Madrid i Madrid, der ingen bortelag hadde vunnet på lang tid. Og mot Inter, laget som ledet Serie A så klart, som hadde nådd to mesterfinaler på tre år.

Da Glimt slo de to lagene, ble slike statistikker ufarlige. Glimt var Glimt. De fikser biffen uansett.

Det eventyrlige var blitt en del av hverdagen.

Men i Lisboa så vi hva som skjedde så fort Glimt hadde en dårlig dag.

Som skapt for at Glimt skal tape

Sportings enorme prestasjon viser hvor bra Glimt har levert i sine beste stunder.

Zoomer vi ut, er de en av de største sensasjonene Mesterligaen har sett. De er det minste laget som har nådd åttedelsfinalen dette årtusenet.

Det er en grunn til at det nesten ikke finnes overraskelser i Mesterligaen lenger. Veien til åttedelsfinalen har aldri vært tøffere. Det har aldri vært flere kamper. Det har aldri vært flere lag, og heller ikke flere gode lag.

Glimt har herjet i en turnering som er designet for at små lag skal tape.

Før 1997 fikk kun vinnerne av de nasjonale ligaene delta. Seriemesteren i Malta ble prioritert foran andreplassen i Spania. I etterkant har de store ligaene fått med stadig flere lag, fordi de har flere fans, og ser bedre ut på TV, og kan true Uefa med en egen turnering, som Superligaen, om de ikke får ting som de vil.

Denne sesongen hadde England med fem lag. Spania, Italia og Tyskland hadde fire hver.

I fjor fikk PSG mer enn seks ganger så mye premiepenger som Slovan Bratislava.

Så klart har vi knapt sett små lag gå langt de siste 20 årene. Det er blitt umulig for dem å slå de største.

Nesten.

De store smålagene

Det er i denne konteksten at Glimt har herjet.

Vi har aldri sett noe lignende i Mesterligaens nyere historie.

For fire år siden laget det britiske fotballmagasinet FourFourTwo en liste over de største sjokklagene i Mesterligaen, altså siden 1992. Det minste laget på listen var Apoel FC, fra Kypros. De kom til kvartfinalen i 2011–12.

Men Apoel var større enn Glimt. De var fra hovedstaden Nicosia og spilte foran 20.000 tilskuere.

Og de møtte svakere motstand. Apoel vant gruppen foran Porto, Sjakhtar Donetsk og Zenit St. Petersburg, før de slo ut Lyon på straffer. Så fort de møtte Real Madrid i kvartfinalen, tapte de 8–2 sammenlagt.

Glimt slo Inter 5–2.

Siden Apoel kom på femteplass på listen, skulle man tro at det fantes fire større overraskelser. Men de andre lagene som var «små», var likevel store:

1. Porto – Mestere (2003–04)

2. Dynamo Kyiv – Semifinale (1998–99)

3. Leeds – Semifinale (2000–01)

4. Valencia – Finale (1999–00)

Tre av dem har hjemmebaner som kan få plass til hele Bodøs befolkning.

De er små lag i det store bildet. De er langt større enn Glimt.

Få vil glemme

Bodø/Glimt bør heller sammenlignes med Brest og Qarabağ.

Dette er de to andre overraskelsene siden Mesterligaen gikk over til et stort innledende gruppespill i 2024–25. Brest er et lite lag fra Frankrike, Qarabağ er fra Aserbajdsjan. De nådde begge playoffen, men der sa det stopp:

Brest – Paris Saint-Germain: 0–10

Qarabağ – Newcastle: 3–9

Slike resultater hadde vært en realistisk skjebne for Glimt mot Inter. Det var i denne kategorien de havnet mot Sporting tirsdag kveld. Men sammenlagt ble det 3–5.

Og likevel havnet de blant de 16 beste. I løpet av to magiske vintermåneder har Glimt vært ren fotballmagi.

Nå som de er ute, er det gode grunner til å være skuffet.

Det er enda bedre grunner til å være stolt.