Dette øker ikke sykkelbruken – og det ødelegger for miljøsaken

Nå er målet kun 30 prosents reduksjon i klimautslippene innen 2030 – godt under regjeringens måltall på 55 prosents kutt. Det er trist at Sørlandets hovedstad har vegring om å ta ordentlig tak i klimautfordringa.

På andre politikkområder blir manglende ambisjoner hos posisjonen vanligvis utfordret av de store partiene i opposisjonen. Dette skjer i liten grad i klimasaken. Forklaringen er at hvis du skal få til et skikkelig innhugg i utslippene – noe vi har forpliktet oss til i Parisavtalen, så kan det oppleves som både kostbart og smertefullt. Det er nok av eksempler på grønne politikere som har fått ubehageligheter når en har gått i bresjen for å dempe privatbilismen eller innføre andre restriktive tiltak som kan bidra til å nå to-graders målet. Sånn sett er det mer behagelig å ligge stille og spille død.

Den lite ambisiøse målsettingen om kun 30 prosents reduksjon står i sterk kontrast til byer det er naturlig å sammenligne seg med. Stavanger har mål om 80 prosents reduksjon og er godt i gang med virksomme innsatser som fjerner lokale utslipp av karbon, noe som er synlig i tallene som jevnlig oppdateres. I Kristiansand klamrer man seg til den ene ideen om å strupe utslippene fra forbrenningsanlegget på Langemyr. Det er å håpe man vil lykkes – hvis en kan skaffe den drøye milliarden som trengs, men så langt har man ikke kommet opp mer enn noen skisser og løse planer. Uansett vil det være behov for å gjøre mer.

I forrige århundre fleipet vi med at halvparten av miljøtiltakene var bortkastet – problemet var at vi visste ikke hvilken halvpart som måtte skrotes!  I dag er det annerledes. Basert på systematisk kartlegging og erfaringsutveksling har vi det siste tiårene fått bedre kunnskap om hva som skaper vei i vellinga.

Ser en helt bort fra restriktive tiltak og kun satser på positive virkemidler, er det fortsatt mye å hente i verktøykassa. For egen del har vi i lært mye fra deltakelse i europeiske miljøprosjekter der særlig kolleger i Nederland og Belgia har bidratt med verdifull innsikt om hvordan vi kan gjøre det enklere å leve gode, grønne liv. Nøkkelen til suksess er invitasjon til deltakelse. Betrakter du innbyggerne kun som passive tilskuere, vil du garantert mislykkes. Én annen lærdom er at du må være konkret og løsningsorientert.

Stavanger kommune har tatt konsekvensen av dette og tilbyr blant annet økonomisk støtte til kjøp av elsykkel. Via loddtrekning blant interessentene ble tusen heldige borgere valgt ut. Virkningen er at tyngdepunktet i befolkningen endres – innovatørene trekker med seg majoriteten, og i sum bidrar flere syklister til at bilbruken går ned. Handlingsendring fører til holdningsendring, og det skjer i den rekkefølgen!

Skal du arrangere fest med tusen gjester? Oljebyen ønsker å redusere bruken av engangsartikler og til en billig penge får du leie skikkelig middagsservise der det også sørges for oppvask. Stavanger har et helt arsenal av miljøtiltak som kan kopieres, og hvis det er behov for å gjøre enda mer er det bare å søke opp menyen til den europeiske miljøhovedstaden Oslo.

I Kristiansand ble det i 2019 startet en prosess med «revitalisering, der en tenker utenfor boksen» – akkurat slik ble det sagt. Konsekvensen var at nesten alt pågående arbeid ble lagt dødt. Den suksessrike kampanjen Jeg Kjører Grønt gikk føyken, skoleaksjonen Beintøft ble nedprioritert, Sykle til jobben ble avviklet osv. Det er mulig det ikke var sexy, men det funka! Omtrent det eneste som ble berget var Grønt Senter Teateret, der to miljøorganisasjoner tok ansvar.

Som erstatning har vi fått noen sporadiske bruktmarkeder og Miljøuka der frivilligheten får vist seg fram – og det er bra. I tillegg har kommunen brukt mye ressurser på utleie av kontorplasser i et såkalt bærekraftsenter. Meldingene med moralistiske formaninger som legges ut i sosial medier er nok mer til skade enn gavn. Ett av innslagene i vår har vært visning av videoer der skuespillere i en liten kommentatorboks latterliggjør syklister. Er virkelig dette en kommunal oppgave? Nylig ble det også lansert en sang, og dette kunne nok vært forbigått i stillhet om det ikke hadde vært for den kommunale dikterspirens offentlige kommentar om at dette engasjerer mer enn prosjekter. Hvor er dokumentasjonen?

Sist ut i rekken av harmløse tilskuertiltak er et veggmaleri finansiert med miljømidler. Dette er et supert kulturprosjekt, utførelsen ser ut til å være av første klasse, men helt ærlig: Dette øker ikke sykkelbruken. Derimot ødelegger det for miljøsaken når offentlige aktører holder på med det som oppfattes som tull og tøys. Etter fem år med famling og idétørke har denne såkalte revitaliseringa blitt til et gedigent mageplask!

Hvis Kristiansand kommune mangler mellomledere med kjennskap til kunnskapsbasert, moderne klimaarbeid må det vel være mulig å få hentet inn erfarne fagfolk?