«Det virker som om vi ikke helt knekker koden»

Unge er mer bekymret for framtida enn tidligere.

52 prosent er bekymret for framtida. Kun 11 prosent er optimistiske med tanke på framtida. Dette viser Ung24-undersøkelsen fra Opinion.

Når studenter, skoleelever og andre unge bekymrer seg for framtida, hva gjør vi da? Kanskje vi må gi dem noe å tro på? Eller bygge fellesskap som gjør dem rustet til å selv finne mening og framtidstro? Hva er det som gjør at et menneske har det godt i verden og blir mindre bekymret?

Jeg tror ikke lykkeoppskriftene hjelper. Jeg tror ikke toppkarakterer, topp treningsstudioer eller dyrt møblerte sosiale arenaer er nok heller. Vi er så vant til å tenke utenfra og inn. Om de økonomiske rammene er bra, arrangementene er på plass og de fine ordene er klistret opp på store plakater, så blir det fellesskap av det.

Tallene like mørke

Det virker som om vi ikke helt knekker koden til hva som kan gi gode studieliv og hverdagsliv for barn og unge. For til tross for trivselssatsinger, program, anti-mobbe-kampanjer og selvmordsforebyggende kampanjer til millioner av kroner årlig, er tallene stort sett like mørke.

Kanskje vi må vi jobbe mer med innhold i menneskemøtene og hvordan vi tar imot hverandre? Kanskje må vi komme tettere på deres grunnleggende behov for at de skal finne tilbake til troen på og optimismen i forhold til livet og framtida?

Det kan virke som om vi er litt mer tafatte i møte med den dypereliggende uroen som framtidsbekymringen uttrykker. Den må kanskje møtes på et dypere plan? Ved at mennesker møter mennesker. Å bygge fellesskapsfølelse både i livet og i skolelivet og studielivet kan bidra til mindre bekymring. Men hvordan gjør vi det når vi knapt tør å si hei til fremmede.

Hva kan gi et menneske motivasjon og framtidstro?

* Vi trenger å bli tålt som støv og sett som gull og bli anerkjent. Vi trenger ikke først og fremst å trene på å bli perfekte og oppnå alle mål.

* Vi trenger tilhørighet, relasjoner og gode forbindelser med andre – ikke primært flere dyre sosiale arenaer der ingen kan kunsten å nærme seg hverandre eller snakke med hverandre. Vi er redd for å feile, falle utenfor, fordi det er grunnleggende å være en del av en flokk.

* Vi trenger å bidra i et fellesskap. Det er noe annet enn å være medlem av klubber der vi uniformerer oss for å passe inn

Nettavisen for universiteter og høyere utdanninger Khrono skriver i en artikkel publisert 6. august: «Daværende NSO-leder Oline Sæther kjente seg i hvert fall igjen i mye av det som ble presentert.» (i Ung24-undersøkelsen).

– Vi unge vil ikke være passive deltakere, vi vil forme vår egen framtid. Det er ganske vanskelig når man er ung og det er mye å bekymre seg over. Anerkjenn at vi er bekymret, men gi oss litt optimisme og vis vei. Gi oss kunnskapen om at dette går bra og ta oss med på beslutningene, oppfordret hun.

At unge er opptatt av mental helse var slett ingen overraskelse for henne.

– Vi er opptatt av å ha det bra, samtidig er vi i en verden som eksploderer rundt oss. Vi trenger hjelp og veiledning i å være student, sa hun.

Unge uttrykker behov for å få hjelp og veiledning i det å være student. Da er det meningsfullt at flere og flere universitet og høyskoler har ulike studentmentorordninger der mer erfarne studenter får opplæring og hjelper nye studenter både med å trives i studielivet og med faghjelp. Mange lærer og andre ansatte står parat til å legge til rette for studentene sine – både i oppstart og utover i studieåret. De bryr seg. De strekker seg langt. Så langt at det kan være fint å få en dialog med studentmentorer som kanskje også kan avhjelpe. For studenter skal jo også istandsettes til å takle studielivet.

Råd til universitetene

Når Khrono utfordrer Vilde Vågsland i Opinion til å summere opp sine råd til universitetene og høgskolene som skal ta imot et nytt studentkull til høsten, vektlegger hun det sosiale:

«Det handler om å skape sosiale miljøer. De unge vil trives på steder de bruker mye tid på. Det er banalt, men kan også være vanskelig. Det bør legges til rette for alt som har med god folkehelse, som er viktig for dem. Det gjelder trening, sunn mat og sosiale arenaer. Den sosiale møteplassen er utrolig viktig, og det må utdanningsinstitusjonene vektlegge, sier hun.»

Studentmentorer kan bidra

Ved mange universiteter ser man behovet for å møte studentene på en inkluderende måte. Vi har erkjent at læring henger sammen med hvordan vi har det. Å det å møte hele mennesket for både inndanning og utdanning kan bidra til å gjøre universiteter og høyskoler til veksthus ikke fabrikker, studentene er hele mennesker som utvikler seg og vokser, ikke minnebrikker. Vi lærer lite når hjernen er stresset eller hodet og kroppen er fylt av bekymringer.

Ved UiA får hvert år mellom 50 og 100 studenter opplæring for å bli studentmentorer som tar imot nye studenter, bidrar både menneskelig og faglig. De blir opplært til å leve ut verdiene å inkludere, motivere og potensialjakte. De bidrar til å skape trivsel og tilhørighet og vi har flere fortellinger på studenter som har latt være å droppe ut på grunn av mentorgrupper og studentmentorer som følger dem opp.

Under opplæringen av studentmentorer i menneskemøtekompetanse bekrefter studentene at dette treffer- å bygge mindre grupper der en kan dele litt fra både liv studieliv og ha et partnerskap med andre for å lære faget.

«Jeg fant meg ikke til rette, vurderte å droppe ut. Da var det en studentmentor som inviterte meg på trening. Det reddet studielivet mitt.» Vi trenger alle gode krefter for å få flere til å fullføre studier, ikke droppe ut.

«Jeg gikk tre år på universitet før noen smilte til meg, derfor er jeg blitt mentor for at ingen skal oppleve det samme.» Studentmentor UiA. Vi trenger å bli trygge for å trives og lære.

StudemtMentorene vokser på opplæringen og på å bidra til å gjøre en forskjell for andre. En studentmentor sier:

«Jeg ante ikke at jeg kunne bety en forskjell for noen. Det har gitt økt livsmening.»

Utenlandske studenters blikk

Da jeg hadde opplæring i menneskemøtekompetanse på UiA for utenlandske studenter fra ulike steder i verden dette året, fikk jeg mange utenfra blikk på den norske kulturen og studentkulturen som jeg ønsker å lære av.

De var enige om dette: «Norge har så mange fine sosiale arenaer, men det er få eller ingen mennesker der. Og er det mennesker, snakker de ikke sammen.»

Kanskje har de rett? Til ettertanke er det uansett. Kanskje vi har rammene og til tider søkelys på feil ting? Kanskje vi ikke er så gode på å stille menneskenes dypest behov – å bli sett på godt og vondt, å få en venn og være en del av et fellesskap der vi kan finne tilhørighet og bidra?

Et menneske kan lyse opp hverdagen til et annet menneske. Når vi kjenner at vi står sammen, kan kanskje til å med framtida se bitte litt lysere ut. Det interessante er at det henger så sammen – hvordan vi har det og hvordan vi lærer. Derfor har vi en jobb å gjøre … som må utføres litt lenger inn enn fargen på designmøblene på de trendy sosiale møteplassene. Vi kommer visst ikke unna at mennesker må møte mennesker.