Det trengs ærlighet om den faktiske situasjonen og realisme for å ikke falle for retorisk hybris

Europa må fortelle Volodymyr Zelenskyj at han må holde tak i Trump og USA, skriver Henrik Thune. Foto: Brian Snyder/Reuters/NTB

Det er litt vondt å skrive dette. Verden burde vært bedre. Men vi er der vi er.

Det er en utfordrende situasjon med Ukraina nå, og mange store ord i mediene, Facebook og fra en del europeiske politikere, etter opptrinnet i Det hvite hus. Og søndag kveld, og denne uken, møter Norge og andre europeiske ledere Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj i London (og andre steder). Hva bør europeiske ledere gjøre? Hva bør de si til han, og hverandre, i den del av samtalen som er fortrolig og utenfor medienes linser?

Det er litt kontrært det jeg skal si, og litt i kontrast til mye av den norske offentlige samtalen. Men her er et par av mine stikkord til europeiske ledere, basert på de årene jeg selv har hatt nærkontakt med Ukraina og Zelenskyj og hans rådgivere i regjering:

Første stikkord: sterk støtte og bredest mulig, ja, absolutt støtte til Ukraina. Men deretter det vonde: ærlighet om den faktiske situasjonen og realisme for å ikke falle for retorisk hybris som ikke er materielt forankret, og som alltid er farlig i sikkerhetspolitikken.

I praksis innebærer dette at Europa må fortelle Zelenskyj at han må holde tak i Trump og USA. De er nødt til å være ærlig med at de ikke kan trygge Ukraina alene, ikke på kort- eller mellomlang sikt. De er også nødt til å be Zelenskyj åpne opp for å godta en avtale via Trump, enn hvor krevende det er, for å holde USA inne. Men samtidig love å polstre og garanterer Ukraina så godt det lar seg gjøre før og etter en våpenhvile.

Resonnementet er omtrent dette:

For det første: Europa har i lang tid snakket med ganske store ord om «vår politiske vilje» til å støtte Ukraina. Det er bra og viktig, og mer støtte trengs. Men realiteten er – og dette er helt avgjørende for sluttspillet vi nå er inne i – at Europa ikke har kapasitet til å stabilisere situasjonen militært alene, ikke ennå. Dette er ikke hovedsakelig et spørsmål om vilje eller penger, men rene materielle forhold. Uten Trumps fortsatte støtte, uten amerikansk etterretning og etterfylling, er det neppe mulig å stabilisere frontlinjen over tid, og enda mindre yte seriøst motpress overfor Russland.

Dette skyldes at det ikke er nok våpen på lagre i Europa, ikke nok produksjon, ikke gode nok systemer og uavhengig etterretning. Men også fordi ukrainerne selv ikke har nok mannskap, eller nok vilje til å stille opp med tilstrekkelig antall soldater, blant annet på grunn av grensen som er satt til 25 år, og fordi mange har dratt til utlandet.

(Det finnes også andre begrensninger for hvor mye Europa kan støtte. Det ene er randstatenes (Polen, Baltikum etc.) egne forsvarsbehov, og også Norges. Mange lagre er tomme, og det er en grense for hvor mye av egen forsvarsevne man kan eller bør reduseres på kort sikt. Det andre er at Ukraina, som har Europas nest største hær, ikke vil kunne rustes opp så mye at balansen opp mot resten av Europa forringes permanent.)

For det andre: Europas «vilje» har også sin demokratiske begrensning. Når dagens ledere snakker om vilje til å være med «så lenge det trengs», så er dette bare sant i den grad det handler om sittende regjeringer, og neste års budsjetter. Hva europeiske ledere gjør i fremtiden, kan dagens ledere ikke garantere. Den brede demokratiske folkelige støtten over tid er politisk skjør mange steder i Europa og er en usikker forutsetning. Putin og autoritære regimer, derimot, kan være langsiktige på en annen måte.

For det tredje, og derfor: Hva betyr dette for europeiske ledere denne uken? Jo, det betyr at Zelenskyj må få full støtte, og også løfte om mer støtte. Men, dette er ikke tilstrekkelig. Europeiske ledere er også nødt til å være ytterst ærlige med Zelenskyj om situasjonen. Og ærlighet her er at Ukraina og Zelenskyj, slik situasjonen vil være en god tid fremover, ikke kan greie seg uten støtte fra USA og Trump.

I praksis betyr dette at europeiske ledere må kommunisere realisme. Krig utkjempes ofte i et retorisk politisk landskap. Men det avgjørende i Ukraina nå er faktisk materialitet. Ukrainas sikkerhet (hverken forsvarslinje eller ytterligere territorium) kan i dag garanteres på troverdig vis hvis Trump bestemmer seg for å snu ryggen til Zelenskyj og lar Ukraina seile sin egen sjø. USA trengs som interessent i hvert fall i noen år fremover.

For det fjerde: Det finnes for øyeblikket to sannsynlige scenarier med hensyn til Trump og USAs videre støtte.

Det ene scenarioet er at USA rett og slett gir opp all støtte til Ukraina og interesse for videre diplomati. I praksis vil dette bety at USA og Trump gir opp forsøket på en våpenhvile, og at de over tid normaliserer forholdet til Russland og lar Putin gjøre det Putin ønsker, og samtidig avslutter all nødvendig hjelp til Ukraina. Dette vil være uhyre farlig og dramatisk for Ukraina – og for Europa. Ukraina greier seg ikke alene, heller ikke med stor støtte fra Europa, på kort sikt. En eventuell offensiv fra Putins vil være farlig for Ukrainas faktiske eksistensielle autonomi og territorium, utover det som allerede er tatt over. Hvis noe sånt skulle skje, vil Europa settes i en uhyre vanskelig og utrygg situasjon, der man enten må la det skje, eller konfrontere Russland direkte i Ukraina – med betydelig fare for eskalering.

Det andre sceneriet er at Trump får fortsette med det han primært ønsker – som er en våpenhvileavtale, eller en prosess i den retningen. Det vil være betydelige mangler (fra et europeisk og ukrainsk perspektiv) ved enhver tenkelig, sannsynlig avtale. Men en våpenhvile vil fryse konflikten, i hvert fall midlertidig. Og siden en avtale vil være en slags «medalje» på Trumps bryst, vil Putin neppe kunne utfordre frontlinjene så lenge Trump er president uten å egge USA opp. Dermed vil europeiske land ha opp mot tre år på å bygge opp garantier og forsvar i Ukraina for å hindre fremtidig eskalering eller en eventuell russisk offensiv.

For det femte, og med andre ord: Europeiske ledere, i London søndag, og videre denne uken, er derfor nødt til å tydeliggjøre støtte, og samarbeid internt, i fortrolige samtaler med Zelenskyj. Men de er også nødt til å be ham om å akseptere å delta i Trumps prosess for en våpenhvileavtale/sluttspill. USA og Trump personlig må holdes inne som aktør. Jeg håper, og tror, at dette er hva de mest erfarne av Europas ledere vil si til Zelenskyj, selv om det på utsiden vil være mest snakk om full støtte og sympati.

For øvrig: Jeg har selv møtt både Zelenskyj eller folkene rundt ham flere ganger. Det er mye kraft, og de har folkeretten på sin side. Men i krig oppstår det ofte «krigståke», og det kan ofte være vanskelig å finne balanse mellom det som er riktig, og det som maktmessig er mulig. Hvis spennet blir for stort, kan utfallet bli verre enn det som egentlig var mulig.

Møtet i Det hvite hus var antagelig, på et vis, iscenesatt for å vise Trumps styrke overfor egen befolkning. Og det er ikke vanskelig å forstå Zelenskyjs reaksjon. Men diplomati krever å holde hodet kaldt, og oppriktighet med henhold til fundamentale maktforhold, selv når vi ikke liker dem. Trumps politiske orientering er en kjensgjerning. Hans personlighet og ønsker også. Det samme er styrkeforholdet på bakken i Ukraina, og Europas muligheter og rom. Antagelig gjør vi både Ukraina og europeisk sikkerhet en bjørnetjeneste hvis vi blir for opptatt av vår egen indignasjon og våre egne ord på bekostning av realiteten.

Jeg tror altså at de av europeiske ledere, eller oss andre, som nå snakker høyt om å øke støtten til Ukraina uten samtidig å be Zelenskyj om å godta en avtale via Trump, tar en uhyre stor risiko på vegne av Ukraina og europeisk sikkerhet. For mange er selvfølgelig en våpenhvile politisk smertefullt (fordi Putin kan ende opp med å få mer enn han fortjener fra USA). Men det er like fullt antagelig nødvendig, uunngåelig realpolitikk akkurat der vi er nå.

Og en ting til: Uansett hvor dette bærer de neste ukene, vil Europa ta på seg store forpliktelser i Ukraina i årene fremover. Også her må europeiske politikere være ytterst ærlige med sine velgere, også her i Norge. Betydelig økning av langvarig støtte til Ukraina parallelt med reallønnsøkning, store investeringer i eget forsvar, rimelig strøm, mer velferd og så videre, går budsjettmessig ikke sammen.

Europeiske politikere er nødt til å snakke oppriktig om dette. Hvorfor? Jo, for hvis ikke vil vi ende med å gi garantier og støtte til Ukraina som ikke vil vare. Også her peker klok sikkerhetspolitikk i retning av at Europa må ta innover seg hva den amerikanske virkeligheten nå er, og at de jobber frem en våpenhvile så godt de makter, med Trumps Washington.

Det er litt vondt å skrive sånt. Verden burde vært bedre. Men vi er der vi er.

Teksten er først publisert på Henrik Thunes Facebook-side.