Det største dramaet i norsk idrettshistorie

Drømmen om Europa ble til fullstendig utopi for Vipers. Og endte i en stormannsgalskap som kan ødelegge fremtiden til mange av verdens beste håndballkvinner.

Uansett hva som skulle dukke opp av desperate redningsaksjoner fra forsmådde tidligere styremedlemmer, vil fortellingen om Vipers’ fall fremstå som en av norsk idretts store skrekkhistorier – noensinne.

Og vil sannsynligvis ende som lærebokmateriale innen faget uansvarlig klubbdrift.

Overfor de tillitsvalgte, overfor de administrativt ansatte i klubben, overfor spillerne. Og for den del andre klubber, som gjerne kunne ha tenkt seg å ha flere av stjernene på sine lag. Hadde de bare hatt råd.

Det har Vipers klart å gi et inntrykk av at de har hatt.

Resultatet er tre unike mesterliga-triumfer på rad mellom 2021 og 2023. Nå blir det etter all sannsynlighet ikke flere.

Hvis behovet styreleder Peter Gitmark anslo til 25 millioner kroner stemmer, er uansett ikke «uansvarlig» dekkende.

Det er langt over i det uanstendige.

Beløpet slo ned som et enormt sjokk, åpenbart også for spillerne.

Håndballhavari minutt-for-minutt

Siden har det føltes som om idrettsnasjonen har sittet og fulgt havariet til flaggskipet Sørlandet minutt-for-minutt.

Tidvis med håp om redning.

Men under det hele har bevisstheten vaket om at skuta nok for lengst har tatt inn for mye vann til å kunne berges.

Midt i det hele har den nye styrmannen stått stødig i den selvproklamerte orkanen.

Håndballen har fått sin helt egen Espen Rostrup Nakstad den siste uka.

Den som til alle døgnets tider formidler det alvorlige budskap til nasjonen og får oss alle til å forstå at dette er vondt og vanskelig, men likevel nødvendig.

Peter Gitmark, som tapte kampen om å bli Høyres ordførerkandidat i Kristiansand for to år siden, ble valgt i mars og er med det for fersk som styreleder til å holdes til ansvar – og til å kunne forventes å bidra med annet enn svinnende håp i kampen mot de økonomiske hundreårsbølgene.

Da har man noen dager der man er uangripelig. Toppet av gråtkvalt overlevering av det tunge konkurs-budskap en sen søndagskveld, etter at styret har sagt nei til videre drift.

Dette var et uttrykk for en ansvarlighet tidligere styrer i klubben åpenbart har manglet.

Styret vurderte at driften uansett ikke kan fortsette særlig lenge. Da er det på tide å si stopp.

Men heller ikke her var dette i nærheten av å være et punktum.

Frist på frist på frist

Tidligere styremedlem og mangeårige investor Morten Jørgensen var raskt på banen og betegnet avgjørelsen som «Norges mest unødvendige krav om konkurs».

Intet mindre.

Fra en av dem som også har vært ansvarlig for å drive kostnadene så langt i været, særlig når det gjelder lønninger, de siste årene at klubben har endt i den situasjon de nå er i.

Fra 2020 til 2023 mer enn doblet klubben lønnskostnadene, fra drøye 13 millioner til nesten 29 millioner kroner. På tre år.

Og da det var blitt mandag var plutselig trusselen om å innkalle til ekstraordinært årsmøte for å kaste styret vel så viktig for styreleder Gitmark som det som han et halvt døgn tidligere fremstilte som et absolutt vedtak.

Nye frister gjenoppsto. Med flere enn ett alternativ til løsning på bordet.

Og for hver slik frist som dukker opp, synker tilliten til seriøsiteten i prosessen.

Og fører til slutt til spørsmål rundt styrelederens egentlige beveggrunner for å dramatisere situasjonen slik han har gjort.

Gitmark satt på Stortinget i 12 år fra 2001 og avsluttet symbolsk karrieren som folkevalgt med en auksjon av noen av eiendelene, eller «småting» i Fædrelandsvennens fremstilling, fra stortingsperioden.

Nå kan dette bli tilfelle i Vipers også.

Ender dette i konkurs, er spillerne fristilt og må finne seg nye klubber, midt i en pågående sesong. En drøm for salgssultne agenter. Et mareritt for spillere som har etablert seg i Kristiansand for å spille på verdens kanskje beste klubblag i håndball.

Når drøm blir utopi

Håndballklubben Vipers var drømmen om å overgå alt det noen hadde gjort her i landet. Det klarte de til slutt. Men ikke på den måten de en gang drømte om.

Med dette viderefører Kristiansands egen stolthet noe som mer og mer fremstår som en grell tradisjon i norsk håndball, og da særlig på kvinnesiden.

Deres forgjenger som Norges dominerende klubblag var Larvik Håndballklubb. De vant alt som var å vinne i Norge mellom 1999 og 2017, da de vant 17 av 18 seriemesterskap.

De ble også i 2011 første norske klubb som vant Mesterligaen.

Da de til slutt ble beseiret i serien, med ett eneste poeng av Vipers i 2018, ble det starten på en bratt nedtur.

Bare ett år senere mistet Larvik lisensen og ble flyttet ned en divisjon.

Nå kan de ironisk nok være på vei til å gjeninnta tronen, hvis Vipers faktisk skulle forsvinne.

Og videreføre den nevnte arven.

Som gjør at man kanskje snart må stille seg spørsmålet om håndballnasjonen Norge rett og slett er for lite til å stase så stort som det har blitt gjort i de nevnte klubber.

I buskene på Bækkelaget

Det aller beste eksempelet- og i særklasse største offentlige dramaet – utspilte seg i tiden før Larvik overtok.

Den vanvittige satsingen i Bækkelaget i Oslo på slutten av 1990-tallet kan nemlig ikke kalles annet enn tidenes jippo i norsk håndball.

Klubben støvsuget markedet for verdensstjerner, inkludert den danske rebell og virtuos Anja Andersen, og dro i en kort periode tusener til helt ordinære seriekamper i Norge.

Det kunne ikke holde. Verken økonomisk eller menneskelig, skulle det vise seg. Gnisningene mellom stjernene og for den del trener Frode Kyvåg utspilte seg etter hvert i full offentlighet og endte i et totalt kaos, der den nevnte danske stjerne forlot klubben bokstavelig talt på dagen.

NRKs daværende og meget engasjerte reportere Tord Berthinussen og Espen Graff rapporterte bokstavelig talt fra buskene utenfor Anja Andersens hus på Bækkelaget og beskrev det hele i samme kveld Dagsrevyen med stor patos som «det største drama i norsk idrettshistorie».

Nå har dramaet endelig fått en verdig konkurrent til tittelen fra håndballens egne rekker.

I en klubb som heller ikke vil gi opp drømmen om Europa.

Og der en frist aldri bare er en frist.