Det store VM-mysteriet

Det første som virkelig har klart å ta fokuset bort fra VM-festen i USA, er bryllupet til Taylor Swift og hennes NFL-ektemann Travis Kelce natt til lørdag i legendariske Madison Square Garden i New York.

Ellers er det ingen som har stjålet oppmerksomheten fra det som har blitt en uventet positiv feiring av folk, av forskjeller og av fotball.

Inntrykket har vært det samme i alle vertsbyene:

Stemningen har vært forbløffende god.

Det gjelder ikke bare i USA, men også i de to andre arrangørnasjonene, særlig Mexico. At landet bare har 13 VM-kamper midt i den vulkanen av entusiasme de har bydd verden på, er egentlig det største minuset med mesterskapet så langt.

Lyd, men ikke støy

Når De forente stater denne lørdagen feirer sine første 250 år som selvstendig nasjon blir landets president å se, uansett temperaturer.

Det har Donald Trump ikke vært så langt i fotball-VM. Ingen steder har presidenten dukket opp.

Og flere og flere lurer på hva grunnen er.

Det kan godt kalles den mest samlende og forsonende gesten han har utført siden han ble valgt til president for andre gang.

Samtidig er det rett og slett oppsiktsvekkende.

I forkant av VM var ikke diskusjonen om han kom til å ta en rolle på den gigantiske VM-scenen, men hvor stor.

Fra frykt til forundring

Fifa-president Gianni Infantino besøkte Trump så ofte at det føltes som om han hadde fått installert en egen svingdør til Det ovale kontor. Trump svarte med å kalle sveitseren «min venn Johnny» og opprettet sin egen såkalte «White House Task Force on the FIFA World Cup 2026», som skulle sikre at gevinstene av VM ble maksimert.

Mange fryktet Trumps folk skulle prøve å ta over styringen av hele mesterskapet, med alt det kunne føre til av politisk forgiftning.

Det skjedde ikke.

Det eneste fotballrelaterte livstegnet fra Trump var en Facetime-samtale med landslagstrener Mauricio Pochettino i forkant av USAs åpningskamp mot Paraguay. Trump konkluderte på sedvanlig vis med at han trodde USA kunne vinne hele turneringen.

Men på kampen var han ikke. Der ble Paraguays president Santiago Peña ønsket velkommen av utenriksminister Marco Rubio og Californias guvernør Gavin Newsom.

Det må tillegges at ingen kunne reagert på om Trump dukket opp på åpningskampen. Det har vært slik på de fleste verdensmesterskap, om det er med emiren av Qatar eller tsaren av Russland fire år tidligere, også kalt president Putin.

Verken Mexicos president Claudia Sheinbaum eller Canadas statsminister Mark Carney var heller på sine respektive lands åpningskamper.

Hvorfor er ikke Donald der?

Men det har ikke bare vært tre nye muligheter til å se USA. VM har vist seg som en strålende suksess og har fått en oppmerksomhet man aldri tidligere har opplevd.

Er det en bevisst strategi med å vente til nærmere finalen, når oppmerksomheten er enda større?

Har Trump måttet bruke tiden på det han faktisk er valgt til, inkludert G7-møter og forsøk på å få til fredsavtaler med Iran?

Er det hans egen 80-årsfeiring kombinert med det nevnte 250-årsjubileet for den amerikanske grunnloven som har tatt alt av tid og oppmerksomhet?

Har reiseavstandene til USAs kamper, som alle har blitt spilt på vestkysten, blitt for anstrengende?

Eller er det rett og slett redselen for publikums reaksjoner, særlig fra europeiske fans?

Mange tror det siste.

Redselen for reaksjoner

Da Trump dukket opp på den tredje av finalene i den amerikanske basketball-ligaen for å se favorittlaget New York Knicks, ble han møtt med intens buing. Selv påsto han at det var «høyt, men for det meste jubel».

Knicks tapte kampen, men vant tittelen, uten at Trump dukket opp på flere oppgjør. Han ble heller ikke invitert tilbake til Madison Square Garden for Taylor Swifts bryllup.

Det eneste Trump har dukket opp på, er hans eget merkelige UFC-arrangement på plenen til Det hvite hus. Trump holdt fest for sine egne.

De bryr seg ikke like mye om fotball.

Frykten for at ICE skulle dukke opp på VM-kamper og utføre aksjoner har også vist seg ubegrunnet. I stedet har de prioritert byer langt borte fra VM-kampenes globale oppmerksomhet.

Klisjeen som ble virkelighet

Mens vi alle gratulerer den amerikanske grunnlov med dagen, er det kanskje fotballen som skal ha de aller største lykkønskninger.

Infantinos gjentatte klisjebudskap om fotballens samlende kraft, «Football unites the world», har på forbløffende vis virket reelt, om det er på kampene, på gatene i arrangørbyene eller foran millioner av skjermer der folk samles i USA og resten av verden.

Kanskje har det også holdt president Trump borte fra fotballen.

Midt oppi mengder av mål og spennende kamper, har VM så langt mest av alt vært en oppvisning i mangfold og inkludering, så langt fra Trumps «oss-mot-dem»-politikk man egentlig kan komme. Fans fra land som Haiti, Senegal og Iran har ikke fått reist til USA under VM. Likevel har de som allerede er i landet kunne møtes og hylle sine helter.

Supportere har sunget sammen, danset sammen, klemt hver andre og rodd. Også norske fans har bidratt med samhold og glede til feiringen.

Fotballen samler faktisk verden i noen varme sommeruker. I en meget turbulent verden er dette en slags magisk kraft.

Heldigvis er Fifa-presidenten selv altfor beskjeden til å ta æren for noe sånt.