«Det står for lite på spill for Kielland»

I Stavanger sentrum står han og skuer utover Vågen fra sokkelen sin, Alexander Lange Kielland.

Elegant i floss­hatt og med halv­kappe som blafrer lett i vinden. I år ville han fylt 175.

Rogaland Teater og Haugesund teater går sammen om å feire Stavangers store sønn med et nyskrevet teater­stykke.

Hvem var Alexander Kielland?

Mangler nerve

Det er det «Alexander» handler om.

Dramatiker Rolf Kristian Larsen tegner gjennom en rekke episodiske scener opp et portrett av en privilegert livs­nyter som jakter sin forfatter­identitet. «Alexander» viser frem ulike sider ved Kiellands liv, hva som gjorde ham til den han var. Kiellands mange brev er blant materialet som er brukt.

Teateret vil børste støv av mannen på sokkelen, vise frem det grenseløse mennesket Kielland, «kontrastenes konge», som det står i programmet.

Det er store ord.

For stykket tegner aldri opp virkelig store kontraster. I stedet viser det en leve­mann som ser tilbake på livet, ler og angrer, en mann som aldri står i de virkelig store problemene.

Episodene viser snart at dette er ufarlig materiale, for de ulike scenene har en under­tone av at det uansett ordner seg til slutt.

Forestillingen starter mørkt med en angrende, sliten og forvirret Kielland.

Et dødsvarsel i form av en stor ravn er sammen med ham på scenen, og Kielland fortviler over valg han tok og som han angrer på. Ravnen er et spennende innslag i starten, men dette mørket følges ikke godt nok opp i stykket.

Haster av gårde

Og det er gjennomgående for «Alexander»: Flere situasjoner og tematikker kunne vært knadd bedre ut og gitt mer tid.

Dette kunne tatt ned tempoet i forestillingen, slik at publikum får ta inn over seg situasjonene og i større grad leve seg inn i dem.

Et eksempel fra tidlig i stykket er Kiellands fråtsing i Paris (han spiste og drakk seg blakk og la på seg 40 kilo): Utmerket beskrevet i manuset, tammere spilt ut på scenen fordi vi aldri ser fråtsingen eller konsekvensen av den rent fysisk.

Og dessuten: Far kommer med penger, så mat­gjelda kan han bare betale seg ut av.

Et annet moment er Kiellands viktige vennskap med Bjørnstjerne Bjørnson. Dette er igjen morsomt skrevet, men spilt på en måte som gjør at Bjørnson tar for lite plass og relasjonen ikke utforskes godt nok. Noe av utfordringen er at stykket hele tiden haster videre uten at det bygges opp en dramatisk spenning.

Det står lite på spill for Alexander Kielland i denne oppsetningen.

Det er ikke noe som kan gå så veldig galt for ham – og alt som spilles ut, er uansett fortid. Her er nok å angre på, det er ikke det, men det er lite for publikum å investere innlevelsen sin i.

Glimt i øyet

Espen Hana spiller Alexander med ablegøyer, mye humør og fin mimikk.

Han er helt riktig skuespiller i rollen. Men også han merkes av at historien mangler substans, og i første del av forestillingen kompenseres det med utstrakt roping og høy stemmebruk.

Men i andre del skjer det noe. Der åpner stykket seg.

Kiellands hemmelige kjæreste, Lisa fra Orre (Malene Wadel), konfronterer ham med at han ikke vedkjenner seg henne og barna de får sammen.

Wadel spiller på jær­dialekt, og løfter forestillingen med denne lille rollen. Hun bryter ut av spillet og henvender seg til publikum med peke­fingeren: «Og en sånn mann setter dere på sokkel!».

Ikke at det er så mye å gjøre med det nå. Men hun har jo et poeng.

Variert tekst

Slike brudd er det mange av i Larsens tekst, og flere av dem fungerer godt.

Han har skrevet inn et tydelig driv i teksten, raske skift og spennende brudd mellom vanlig dialog, sitater hentet fra Kiellands brev og moderne språklige vendinger («Djiises!» – hvorpå Kielland må forklare at sånt sa man ikke på hans tid).

Stadig kommenterer karakterene hendelsene de tar del i, og det flyter fint.

Variasjonen er god, og den skaper munterhet i et stykke som likevel ikke har den nødvendige dramatiske nerven.

Kontrasten som er tenkt mellom de varierte tekstlige grepene og de tids­riktige kostymene på scenen, er i utgangspunktet også fin.

Det mer moderne uttrykket i den videobaserte scenografien og musikken i stykket, bidrar i liten grad til innlevelse i Kiellands karakter.

Den er det Espen Hana som står for.

Men Kielland er og blir en urørlig type.

Mest av alt er stykket en hyllest til mannen på sokkelen. Og som seg hør og bør klatrer Kielland opp på nevnte sokkel til slutt. Tilbake sitter publikum med større kjennskap til en av våre fire store forfattere.

Og det er fint, men en stor teater­opplevelse er det ikke.