Det krever enorme baller å gjøre som Glimt

Glimt ble møtt av et vanvittig trykk i Istanbul. Jeg satt på kampen med ørepropper, og hørte knapt hva sidemannen min sa.

Passende nok ispes publikums rop av løvebrøl over stadionanlegget. Dette var løvens hule. Galatasaray blir kalt løvene fra Bosporos.

Bodø/Glimt fikk seg en skikkelig smell etter tre minutter. Da er det lett å bli feig. Det er utrolig fort gjort å bikke under for presset.

Er det naivt?

Mange hadde nok valgt en defensiv tilnærming til en kamp som denne. Kanskje ville det gitt et bedre resultat i denne kampen. Men sannsynligvis ikke. Det går på valg og å håndtere kampens intensitet og situasjonene den gir. Det må de håndtere bedre neste gang. Om noen mener det er naivt, elsker jeg Bodø/Glimt sin naivitet.

Det gjorde de ikke.

De valgte å spille på sin gjenkjennelige måte. Ut bakfra med stort mot og små marginer.

De møtte et godstog som er umulig å stanse på hjemmebane. Over 30 kamper på rad uten tap på hjemmebane forteller alt om hvor stor oppgaven var. Men de viket ikke fra sine prinsipper. Det var flere perioder der de spilte ut presset, spilte seg framover i banen og skapte sjanser.

Bodø/Glimt har før vist at det umulige er mulig. For noen år siden hadde dette Mesterliga-eventyret vært utenkelig.

Pipekonserten fra Galatasaray tiltok, men Bodø/Glimt fortsatte. Tilsynelatende helt upåvirket. Glimt trillet videre. De sto på sitt.

Det ga ikke resultater mot Galatasaray. Men det kommer til å gi resultater senere. Man kan spørre om det er naivt. Men det er denne mentaliteten som har tatt dem til dette seriespillet i Mesterligaen.

Bodø/Glimt gjorde et par utilgivelige feil. Men den mentaliteten og psyken de har vist, den må vi hylle litt. For jeg er sikker på at neste gang de besøker løvens hule kommer de til å være bedre rustet. Og gjøre færre feil.

Ekstrem eksponeringsterapi

Det Glimt driver med er ekstrem eksponeringsterapi. De utsetter seg selv for det mange ville kalt sin største frykt. Spille av et press av jagende løver med 53.000 supportere i ryggen som sprengte alle desibelmålere.

Fredrik André Bjørkan serverte et mål da han spilte ballen rett i beina til Galatasarays største stjerne.

Men et par minutter senere stormet han framover langs venstresiden i kjent stil.

Etterpå sto han rakrygget og påtok seg skylden.

Hvis man ikke takler presset, hvis man ikke har den roen, da blir selv de enkleste ting vanskelige. Da aner du ikke forskjell på høyre og venstre.

Da er det lett å bli feig. Men det strider imot identiteten til Glimt. Det er derfor de er der de er i dag.

Takk, Bodø/Glimt! For at dere viser resten av fotball-Norge at det umulige er mulig.