Det finnes flere forklaringer på kristendommens tilbakekomst blant unge

De unge oppsøker kirken fordi de dras mot ritualer og tradisjon, skriver kronikkforfatteren. Foto: Gorm Kallestad, NTB

Ungdommer opplever kirken som et hjem hvor de kan være seg selv uten å bli dømt.

En reportasje i Aftenposten 15. oktober løfter frem at det finnes en fornyet interesse for kristendom og bibellesning blant unge. Dette tolkes som en politisk høyredreining, inspirasjon fra USA og anti-woke. Dette gjenspeiles også i Aftenpostens Forklart-episode «Trendy å være kristen? Det motsatte av woke». I likhet med prest Øyvin Sønnesyn Berg (Aftenposten 20. oktober) tror jeg kristendommens tilbakekomst i kulturen har mer sammensatte årsaker.

Eksistensielle kriser

Kristoffer Skjæveland (20) forteller i Aftenposten viser at han vendte tilbake til sin kristne tro som følge av en livskrise. Han kjente på skyld fordi moren ble skadet på isen mens de på hans initiativ sto på skøyter. I et kristent møte opplevde han å bli tiltalt av Gud.

Den finske professoren i religionssosiologi og teologi Kati Tervo-Niemelä leder et større pågående forskningsprosjekt om religion og maskulinitet. I en studie har forskere dybdeintervjuet unge menn som har søkt seg til kristne fellesskap. En helt tydelig fellesnevner er at disse har opplevd ulike former for eksistensielle kriser. Det være seg mental uhelse, meningsløshet, fremtidsfrykt, mobbing, utenforskap, samlivsbrudd (foreldres eller egne), å stå utenfor arbeidslivet, manglende fellesskap og så videre.

Også i en britisk forskningsrapport om voksne (inkludert unge voksne) som søker seg til evangelikale menigheter, understreket informantene hvordan det å oppsøke menigheten var drevet av ulike former for livskriser. Videre vektla flere av dem at åndelige opplevelser av typen Skjæveland forteller om i intervjuet, hadde stor betydning for deres vei til kristen tro. Blant deltagerne i denne studien var det ingen eksplisitt kobling mellom kristendom og politisk konservatisme til tross for at menigheten var teologisk konservativ.

I det finske prosjektet var betydningen av fellesskap og tilhørighet et tilbakevendende tema i intervjuene: «I et fragmentert samfunn, hvor ensomhet er utbredt blant ungdom, fremsto kirken som noe uvanlig: et trygt hjem, et omsorgsnettverk og et sted hvor spørsmål kunne stilles uten å bli latterliggjort.»

Flere nyere kvalitative studier i Norge og Sverige viser samme tendens: Ungdommer opplever kirken som et «Casa», et hjem hvor de kan være seg selv uten å bli dømt, og uten å måtte skjule hvem de er.

Det kristne ungdomsmiljøet er som et «ildsted» hvor man kan varme seg og kjenne seg velkommen. I tillegg oppsøker både de finske informantene og unge nordmenn kirken fordi de dras mot ritualer og tradisjon.

Maskulinitetskrise?

I Forklart-episoden pekes det på en maskulinitetskrise. Dette er også en tendens som blir synlig i den finske studien.

Flere av forskningsdeltagerne oppsøker menigheter fordi de lengter etter gode mannlige rollemodeller. Noen av dem mener til og med at Jesus er det beste forbildet av dem alle, men de søker seg ikke nødvendigvis til konservative menigheter.

Dette skjer i kjølvannet av koronapandemien og Russlands angrep på Ukraina. Og her kan deler av forklaringen ligge i det som er Skjævelands avslutningsreplikk i intervjuet: «Når man lever i urolige tider, leter man etter noe sant å holde fast ved.» Den finske forskeren fant derimot ingen eksplisitt kobling mellom interessen for kristendommen og nykonservatisme blant dem som var intervjuet i prosjektet.

I Forklart-episoden, der for øvrig bare mannlige kommentatorer og ingen fra Den norske kirke slipper til, antydes et skille mellom kjønnene: nemlig at kvinner velger den mer progressive norske kirken, mens unge menn søker seg til mer konservative kirkesamfunn. Denne tendensen kan det være noe i, men jeg mener det er mindre polarisert enn som så.

Avisen Vårt Land har det siste året jevnlig rapportert om vekst i mer konservative kristne sammenhenger. Det være seg kristenrussen (Laget), bibelkvelder for unge voksne arrangert av Misjonssalen (NLM) i Oslo, kristne videregående internatskoler (NLM), unge menn som søker seg til Den katolske kirke, «Brave Love», nettverkssamling for kvinner på Grimerud (Ungdom i Oppdrag, som er en internasjonal konservativ og karismatisk organisasjon) og flere. I disse tilfellene (som det foreløpig finnes mindre statistikk for) omfatter veksten både unge menn og kvinner.

Teolog og kommentator i Vårt Land Åste Dokka har tidligere tematisert koblingen nykonservativ + fornyet interesse for kristendom. Hun mener at så lenge det vises til statistikk for en liten, men markant økning i innmeldings- og dåpstall i «den kommunegrå og regnbuefargede» norske kirke, ser hun på dette som et godt argument mot at konservatisme + kristendom = sant.

Den svenske teologen Joel Halldorf argumenterer på lignende vis når det gjelder Sverige. Også her er tallenes tale tydelig om oppgang i antall innmeldinger, konfirmanter og særlig konfirmantdåp i Svenska Kyrkan. Tallene omfatter både gutter og jenter, med jentene i flertall. Om unges kirkesøkning bare handler om anti-woke og nykonservatisme, kan man ikke argumentere med tall fra den norske og svenske folkekirken, som trolig er blant Europas mest progressive og liberale kirker.

Nådeløs kansellering

Det blir altså for enkelt å si at menn søker seg til konservative menigheter mens kvinner velger folkekirkene, eller at den nye interessen for kristen tro og kristent fellesskap bare handler om kulturkrig og anti-woke.

På ett område er jeg likevel enig med Danby Choi i Forklart-episoden, for «har du feilet, er du ferdig»-tendensen i kanselleringskulturen er nådeløs. Her har kristen tro et radikalt annerledes budskap om tilgivelse og muligheten for en ny begynnelse.

Men, og der avviker jeg fra Choi, et radikalt nådebudskap står likevel ikke i motsetning til en kamp for minoriteters rettigheter og det mange forbinder med woke. Slik jeg leser evangeliene, forenes begge disse trådene i Jesu eget liv og forkynnelse.