Det finnes alltid håp

En tiger kommer mot meg i fullt forsprang. Det føles som om den skal spise meg i et jafs. Kommer jeg til å dø? Kroppen stivner i panikk.

Men det var ingen tiger foran meg. Jeg satt hjemme i min egen sofa.

Sånn føles det når angsten kommer. Jeg vet det ikke finnes tigre i Norge. Likevel vil både hode og kropp gå i dekning.

Jeg vet at jeg kan se vellykka ut for andre. Martin med den trillende latteren. Martin som har eget radioprogram. Martin som reiser mye rundt og møter mennesker.

Men dette ble tatt fra meg på grunn av frykt. Jeg kan fortelle deg hvordan det er å ha ordentlig angst. Tro det eller ei.

For meg begynte det med engstelse for å ta heis, så ble jeg redd for å gå trapper. Sakte eskalerte det. Jeg fikk angst på mitt faste treningssenter. Jeg ble redd for å gå i butikken. Så sprakk det helt på en flytur.

En novemberdag i fjor skulle jeg fly til Bergen, med mellomlanding i Stavanger. På Gardermoen kjente jeg at noe inni meg var på vei til å sprekke. En følelse jeg hadde kjent på i flere år. Jeg ble redd for å miste kontrollen, for å besvime, og jeg trodde jeg kunne dø av det.

Flyet tar av. Jeg er svimmel, hendene er svette og hjertet slår i dobbel takt. Jeg lander i Stavanger, men kommer meg ikke på flyet videre til Bergen. Min største frykt slår til: Hvor kan jeg rømme? Jeg er låst fast i Rogaland. Jeg er livredd.

Jeg innså at jeg måtte ha hjelp og ringte psykologen jeg hadde gått til tidligere. En uke senere satt jeg på kontoret hans og rådet var klart: Nå skal vi søke hjelp hos ekspertene.

Men var jeg virkelig så syk at jeg måtte legges inn? Svaret var ja. Jeg hadde en angstlidelse.

Jeg hadde brukt utrolig mye krefter på å ha et normalt liv. Men angsten stoppet meg. Og jeg klarte ikke styre det.

To uker senere var søknaden sendt inn.

Jeg satt i min egen leilighet i Oslo sentrum og turte ikke gå ut i frykt for at angsten skulle bli så høy at jeg aldri kom hjem igjen. At jeg kom til å dø liggende på fortauet uten at noen hjalp meg.

Hvorfor opplever så mange økende angst i dag?

Ifølge FHI vil rundt en fjerdedel av befolkningen rammes av en angstlidelse i løpet av livet, og rundt 15 prosent i løpet av et år.

Det er noe du eller noen du står nær mest sannsynlig vil oppleve. Tigeren lusker rundt i gatene og på bygdene.

Flere og flere kjenner på presset om å leve opp til forventninger, være vellykket, se ut på en viss måte, ha den riktige jobben, leve riktig, hva nå enn det er.

Jeg har en teori om hvem som kan være den største skurken: sosiale medier.

I høst begynte jeg å studere psykologi og ble introdusert for begrepet konformitet. I psykologien betyr det enkelt forklart at man tilpasser holdninger eller atferd ut fra hva som fremstår som sosialt akseptabelt.

Som homofil vet jeg godt hvordan det er å prøve å passe inn, men jeg mistenker at alle føler på press i dagens samfunn.

Da jeg vokste opp hadde vi ikke sosiale medier, så jeg sammenlignet meg med de kuleste gutta i klassen. I dag sammenligner vi oss ikke bare med gutta i klassen, men med det beste fra hele verden. Og da blir det fort trangt å være menneske.

Vi ønsker å passe inn og vi ønsker å være en del av en flokk. Smile, prestere, henge med og helst ikke vise svakhet. Når alle rundt oss blir uoppnåelige forbilder som tilsynelatende har full kontroll, føler vi oss som avvikere. Og det kan trigge angst.

Jeg har i flere år snakket og skrevet om psykisk helse. Jeg har reist rundt til skoler i hele Norge. Jeg har skrevet kronikker, og jeg har snakket på radio og TV. Og vi har blitt mange som snakker høyt.

Men det er altfor mange som sliter. Og kanskje tror du at det er deg selv det er noe galt med, og at du ikke kan bli bedre.

Alt jeg vil si er at det finnes håp! Du kan bli bra!

På det psykiatriske sykehuset Modum Bad fikk jeg hjelp. Jeg ble plassert på angstavdelingen, og behandlingsformen var eksponeringsbasert kognitiv terapi.

I korte trekk utsettes man for det man er redd for gjentatte ganger, slik at man til slutt lærer hode og kropp at det ikke er farlig. Tigeren blir omgjort fra et farlig rovdyr til en snill huskatt.

Du som leser dette har kanskje mistet alt håp. Du har prøvd ulike behandlinger og du står fast. Lyset er skrudd av og livet er mørkt.

Jeg vet hvordan du har det. Det finnes ingen mirakelkur.
Men det finnes håp!

Og håp kan komme i mange former. Det er noe du kan ha, men det er også noe du kan miste. Og da trenger vi mennesker som kan gi oss det. Som kan få oss til å håpe at det blir bra.

Lena, som jobber på Modum Bad, ga det til meg. En mørk januarkveld da snøen lavet ned i de mørke skogene og jeg var på der på vurderingsopphold.

Jeg visste ikke om jeg kom til å tørre å leve mer. Tigeren fulgte etter meg. Lena tok meg inn på et kontor og fortalte meg hva angst er og hva som faktisk skjer i hodet. Hun ga meg så to tusjer: En rød og en grønn. Den røde tusjen var angsten. Den grønne var håpet.

Jeg fikk valget: «Hvilken tusj tar du, Martin?»

Jeg valgte den grønne.

«Hold fast i den og ikke slipp», sa Lena. Det er et av de sterkeste øyeblikket til nå i livet mitt. Jeg holdt så hardt i den tusjen at jeg ble blå på fingertuppene.

Denne kronikken er min tusj til deg.

Jeg var en fyr som ikke turte å leve. Nå kan jeg leve igjen. Jeg har fortsatt angst, men det begrenser meg ikke, så lenge jeg fortsetter å utfordre meg selv. Jeg har lært å møte motstand med nysgjerrighet.

Jeg håper du vil tro meg. Det finnes håp.
Hvilken tusj velger du?