Det er ti år siden Mia døde. Mai blir aldri som før.

Mia ble bare 12 år gammel. Sjokket og sorgen var ubeskrivelig, skriver moren Nina A. Næss. Foto: Privat/NTB

Men når det finnes litt håp og små gleder, finnes det en fremtid.

Det er ti år siden Mia døde, og det hele føles fortsatt som om det var i går, spesielt i mai.

«Det var vår, bladene var begynt å bli grønne, intenst fuglekvitter, løvetannen var knallgul, syrinene blomstret og duftet herlig. Det var fortsatt litt kjølig om morgenen, men varmere utpå dagen. Typisk mai måned vil jeg si.»

25. mai 2015 døde Mia. Mia tok sitt eget liv og ble bare 12 år gammel. Det var da vår verden ble forandret for alltid. Sjokket og sorgen var ubeskrivelig, og ingenting vil noen gang bli som før, ikke i nærheten engang.

For syv år siden, 31. juli 2018, skrev jeg en kronikk i Aftenposten om min opplevde sorg: «Da Mia døde, frøs jeg til is. Nå tiner jeg i kantene. Jeg er usikker på om det vil gjøre meg sterkere eller svakere.»

Jeg ga ikke noe svar i kronikken på om jeg var blitt sterkere eller svakere, men jeg tror jeg fikk satt ord på hvordan sorgen var for meg, og hva som ga lys og mening i hverdagen når det føltes tungt.

Veien videre i en vanskelig tid

Det har vært en tung tid fra den forferdelige dagen frem til i dag. Når livet får en brå og ekstremt uventet vending og den vanlige trygge hverdagen blir revet bort på ett øyeblikk, så setter det dype spor.

Velmenende fraser som for eksempel «ta én dag om gangen», «tiden leger alle sår» eller «nå er det vel på tide å gå videre» har vært litt frustrerende å høre, og de har ikke hjulpet meg.

• Trenger du hjelp? Ring Mental Helses hjelpetelefon gratis: 116 123.

Jeg vet ikke hvordan man «tar én dag om gangen» når hvert minutt smerter.
Jeg vet ikke hvordan «tiden leger alle sår», for psykiske sår klarer i hvert fall ikke å leges med tiden alene.

Jeg har vært heldig, jeg har familie, venner og skikkelige, profesjonelle folk rundt meg. Det har hjulpet, men sorgen og savnet går aldri over, det er helt sikkert.

Når det gjelder å høre «nå er det vel på tide å gå videre», så velger jeg heller å si at jeg vil «leve videre». Jeg har lært meg å leve med at min kjære elskede Mia ikke lever mer, og håpet er å gjøre det uten at det skal gjøre så innmari vondt hele tiden.

Ingen oppskrift

Hvert menneskes sorg er unik, og det er ikke noen oppskrift på hvordan vi skal sørge, heller ikke hvor lenge. Jeg kan bare si hva jeg har erfart, og hva som har fungert for meg. Etter kronikken i 2018 har kroppen min tint sakte, men sikkert opp, og livet er blitt bedre.

Det tok selvfølgelig tid, men etter hvert bestemte meg for at jeg ville leve, ikke bare eksistere i tankespinn og sorgkaos.

Etter hvert klarte jeg å se litt utover meg selv. Det jeg så, var at jeg har så mye bra rundt meg. Det ga håp. Håpet er jo en forventning eller ønske om bedring i fremtiden.

Noe som virkelig ga fremtidshåp, var da jeg så guttene mine le første gang etter Mias død. Jeg husker også veldig godt den første gangen vi klarte å se i et album og glede oss over gode minner. Bare det etter hvert å kunne klare planlegge noen få ting, for eksempel en ferie, ga håp.

Det å finne tilbake gleden i det som bare var der, høres enkelt ut, men det har det ikke vært. Sorg kan være et veldig mørkt sted å være, skriver Nina A. Næss. Foto: Privat

I tillegg til familie, venner og profesjonelle folk rundt meg laget jeg meg videre en form for strategi for hvordan finne små lyspunkter i hverdagen. Siden vår virkelighet aldri ville bli den samme, så måtte jeg rett og slett bli kjent med meg selv på nytt. Jeg måtte vurdere hva som var viktig og mindre viktig, hva jeg likte, og hva jeg skulle bruke tiden min på for å få best mulige dager. Det tror jeg har gjort livet mitt til det bedre.

Det å finne tilbake gleden i det som bare var der, høres enkelt ut, men det har det ikke vært. Sorg kan være et veldig mørkt sted å være.

For meg skulle det vise seg at det var de aller næreste og enkleste tingene som fungerte.

Første prioritering ble å sørge for at hverdagene fungerte så godt som mulig for familien. Det å sørge for å ha rutiner, spise mat og forsøke å sove ble veldig viktig. Det neste ble å finne en liten glede hver dag. Noen dager var det enkelt, andre dager helt håpløst.

Det er nesten litt banalt og si, men med små gleder, så mener jeg små gleder. Det kan være at solen skinner og himmelen er blå, det kan være høljeregn, nyklippet gress, et hyggelig smil eller en kommentar. Det kan også være en sykkeltur i skogen eller å ha en fin arbeidsdag.

Det vonde som skjedde, og den smertefulle erfaringen å ha mistet et barn har gitt meg styrke. Det å kjempe for Mia etter hennes død og fortelle hennes historie har gjort meg sterkere, men mer sårbar.

Mai 2025

Det er vår, bladene er grønne, intenst fuglekvitter, løvetannen er knallgul, syrinene blomstrer og dufter. Duften fra syrinene er ikke så herlig lenger, for den setter meg brutalt ti år tilbake, til den dagen alt ble annerledes.

Jeg blir utrolig trist, men jeg har gode minner, litt håp og mange små gleder. Det betyr at det finnes en fremtid.

Det er fortsatt litt kjølig om morgenen, men varmere utpå dagen. Typisk mai måned vi jeg si, men mai måned blir aldri som før.