Det er rett og slett ikke sant

Min plan var å la bokutgivelsen «Partiet» passere i øyekroken som partsinnlegg i en historie som for min del ble avsluttet for flere år siden. Men Gyldendals håndtering har gjort det umulig.

UT MOT FORLAGET: – Denne teksten handler ikke om verken meg, Trond Giske eller varslerne. Den handler om Gyldendal, skriver Marianne Marthinsen, her fra 2016, da hun var finanspolitisk talsperson i Ap. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB

tirsdag 24. september kl. 13:45

<-MARIANNE MARTHINSEN

tidligere stortingsrepresentant for Ap

For min del har jeg blitt så vant til å høre at jeg iverksatte metoo-kampanjen mot Trond Giske i kompaniskap med Hadia Tajik, at jeg nesten har sluttet å reagere på det.

Jeg har for lenge siden innsett at dette er en så tungt etablert historie innenfor deler av Arbeiderpartiet at det er nytteløst å gjøre motstand mot den.

Dette er også hovedårsaken til at jeg nærmest fra den ene dagen gikk fra å være et aktivt medlem av stortingsgruppen til å bli nesten helt taus.

Det er hovedårsaken til at jeg valgte å gå ut av Stortinget, og det er årsaken til at jeg ikke har vært å se på et eneste arrangement i Arbeiderpartiet siden.

Jeg ønsker rett og slett ikke å tilbringe tid i et miljø hvor så mange sentrale aktører bygger sin oppfatning av meg på denne fortellingen. Det finnes mer givende måter å bruke de få dagene man tross alt blir tildelt i et liv på.

Men at jeg har gitt opp å korrigere fortellingen og i stedet trukket meg ut, betyr ikke at den er sann.

FORFATTERE: Steinar Suvatne og Jørgen Gilbrant har skrevet boken «Partiet». Foto: Heiko Junge / NTB

Jeg var i sin tid sterkt imot at Trond Giske skulle bli finanspolitisk talsperson. Jeg hadde hatt mange slitsomme dragkamper med ham mens jeg hadde rollen og han var nestleder.

Det handlet om alt fra innretning på skattepolitikken – til det jeg mente var useriøs omgang med tall fra hans side. Tanken på at han skulle sitte med hovedansvaret for partiets finanspolitiske linje, gjorde meg fortvilet.

Jeg var også oppgitt over at partiets leder ikke så ut til å forstå at dette for Trond Giskes del, ville være et vesentlig steg mot å overta ledelsen av partiet.

Dette var også bakgrunnen for at jeg bestemte meg for å utfordre Giske åpent.

Og det selv om det egentlig var uhørt, gitt at han faktisk var nestleder, og vi hadde kutyme for at nestlederne fikk velge sine posisjoner først. Den duellen gikk jeg tapende ut av.

STERK KRITIKK: – Jeg har fortalt Gyldendal hva som skjedde, skriver Marianne Marthinsen. Foto: Gorm Kallestad / NTB

Noen uker senere begynte metoo-kampanjen for alvor å rulle. Jeg ønsker ikke å bidra til å identifisere varslere, men jeg har fortalt forlaget om mine opplevelser i tiden som fulgte.

Dette er en fortelling som de, som et resultat av sitt «metodevalg», ikke hadde hørt før boken var utgitt.

Mye kan diskuteres, men noen ting er bare sant eller usant.

At jeg hadde varslere i min nærhet er sant. Det er ikke så rart, gitt at Trond Giske og jeg har vært i samme miljø i mange år.

At jeg endte opp som støttespiller for varslere på et tidspunkt hvor det ville være veldig lett å sette store spørsmålstegn ved min motivasjon, er også sant.

Risikoen for det var jeg fullstendig klar over, men jeg ser ikke hvordan det kunne blitt annerledes.

Timingen for det internasjonale skredet #metoo ble, styrte verken Hadia Tajik eller jeg. At det nærmest ble konstruert varsler mot Trond Giske som hevn, er ikke sant.

Les også: Nevnt 327 ganger i boken: – Har ikke blitt forelagt noe av det før trykking

Effekten av å skrive dette i avisen, antar jeg vil være omtrent like stor som å stille meg opp på torget og rope at jeg ikke slår min kone.

Det spiller egentlig ingen rolle. For denne teksten handler ikke om verken meg, Trond Giske eller varslerne.

Den handler om Gyldendal.

Jeg har fortalt Gyldendal hva som skjedde. Dette dreier seg ikke om en liten faktafeil, men om en vesentlig historie bygget på feil narrativ.

De kan selvfølgelig velge å la forfatternes fortelling stå og ikke tro på meg.

Forfatterne kommer helt sikkert til å si at de har godt kildebelegg for denne historien, og jeg tviler ikke på at det finnes nok av anonyme kilder som gjerne bekrefter den.

Men forlaget kan ikke fortsette å si i offentligheten at henvendelsene de har fått bare dreier seg om noen få bagatellmessige feil og nyanser.

Det er rett og slett ikke sant.