Det er på tide med en ny maktutredning

Har 30 år med digitalisering og sosiale medier vært demokratiserende? Har nye grupper fått makt og innflytelse? spør Kjersti Løken Stavrum. Foto: Astrid Waller

Over 20 år etter den siste maktutredningen bør vi kartlegge makt og avmakt på nytt her i landet.

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Tidligere har vi hatt to maktutredninger i Norge. Den første pågikk på 1970-tallet og var ledet av Gudmund Hernes. Den andre ble levert i 2003 og var ledet av professor Øyvind Østerud. Denne pågikk omtrent parallelt med den første ytringsfrihetskommisjonens arbeid.

Riktig med mer forskning

Status for ytringsfriheten er nært knyttet til maktens vilkår. Det er nå to år siden ytringsfrihetskommisjonen leverte NOU-en (Norges offentlige utredninger) «En åpen og opplyst offentlig samtale». I lys av de tidligere utredningene ville det være riktig å nedsette et nytt forskningsarbeid for å se på hvordan makten utspiller seg i vår tid.

I 2024 har vi nye rammer for deltagelse, debatt og informasjonsinnhenting. Vi er i begynnelsen av en ny revolusjon med kunstig intelligens.

Maktens veier bør også belyses på bakgrunn av Østerud og hans teams konklusjoner for 20 år siden:

• Folkestyret var i ferd med å forvitre
• Staten, som eier av norsk næringsliv, var passiv
• Det kommunale selvstyret hadde mistet mye av sitt innhold
• Innvandrerbefolkningen ville utgjøre en ny underklasse
• Den norske eliten fantes i brede grupper preget av likeartet tenking og handling

Og hva med mediene? Den gang mente Østerud og Co. at mediene er blitt den sentrale arenaen for kampen om politisk makt. Er de det fremdeles?

Politikerne ønsket den gang å vite hvilke muligheter den enkelte hadde for innflytelse i samfunnet, og hvordan dette påvirket det politiske systemet. Spørsmålet er like aktuelt i dag.

Hva med klasseutviklingen? Er innvandrerne den nye underklassen? Eller finner vi fortsatt avmakten hos dem som heller ikke i vår tid, blir hørt, de som mangler utdanning og kulturell kapital – på tvers av etnisk bakgrunn? Hva med dem som mangler digitale ferdigheter?

Blindsoner

I boken «Uhørt. Angsten for det frie ord» ettergår jeg forskning og utfordrer vedtatte sannheter om ytringsfriheten vår. Jeg viser hvordan debatten preges av problempåstander, mens det store bildet av fremgang og utvikling havner i blindsonen. Der finner man også dem som ikke evner å delta i offentligheten slik eliten kan. Boken munner derfor ut i et ønske om en ny maktutredning.

Utrederne skrev i 2003 at IKT-revolusjonen ville «endre fordelingen av makt og avmakt». Dette er kjernespørsmålet: Har 30 år med digitalisering og sosiale medier vært demokratiserende? Har nye grupper fått makt og innflytelse? Eller er det stadig den likeartede eliten som gjør seg gjeldende – dem jeg i boken har valgt å kalle «det problemindustrielle kompleks».

De som produserer påstander om problemer, problemstillinger og utfordringer, og som får oppmerksomhet, innflytelse og bevilgninger på bakgrunn av dette – og som dermed preger oppfatningen vår av hvilket samfunn vi lever i.

Fraløpt?

I «Uhørt» siterer jeg likevel Øyvind Østerud, leder av den siste maktutredningen, som selv mener at tiden har løpt fra en kartlegging av makten. Han mener at en ny maktutredning neppe vil overleve dagens kulturkriger, debattklima og aktivisme. Han tror at arbeidet ville blitt undergravd av et krav om representasjon i forskningsutvalget.

En slik representasjon ville, mener han, foregrepet konklusjonene og vært i strid med maktutredningens idé.

Jeg forstår synspunktet. Ytringsfrihetskommisjonen ble angrepet midtveis i arbeidet vårt av en rekke kulturorganisasjoner. Oppropet mot kommisjonen ble etterfulgt av en debatt som var krevende, men også nyttig og verdifull for oss som utforsket ytringsfriheten.

Kulturkriger, kansellering og woke har fått mye oppmerksomhet. Jeg synes ikke dette er argumenter mot en ny maktutredning. De er snarere en av flere begrunnelser for å gå løs på dette viktige arbeidet igjen.

Kjersti Løken Stavrum er også styreleder i Schibsted Media.