Det er ikke hudfargen. Det er Fotballforbundets utvelgelsesprosesser.

Færre av spillerne på aldersbestemte landslag kommer fra områder som Oslo-bydelen Alna, skrev Aftenposten for noen dager siden. Foto: Sara Aarøen Lien

Talentutvikling handler ikke bare om hudfarge og bakgrunn. Den handler også om foreldre, nettverk, penger og tidlige uttak.

Under tittelen «Superlagene er fulle av innvandrerbarn. I Norge går det motsatt vei», skriver Aftenpostens kommentator Daniel Røed-Johansen om at ikke alle får like muligheter i fotballen.

Han peker på at både England og Frankrike har en overvekt av spillere med innvandrerbakgrunn, mens ikke Norge. Argumentene som fremlegges, handler likevel i langt større grad om nettverk og klasse enn om hudfarge.

Foreldre med nettverk, ressurser og idrettsmeritter. Dette er altså ikke en historie om hudfarge, men om hvem som har telefonnummeret til riktig trener. Det er et viktig skille, for hvis vi stiller feil diagnose, ender vi opp med feil medisin.

Det er dessuten påfallende at ingen stiller det motsatte spørsmålet. Ni av elleve og ti av elleve spillere betyr samtidig at spillere uten innvandrerbakgrunn er kraftig underrepresentert sammenlignet med sin andel av befolkningen i England og Frankrike.

Denne skjevheten vekker ingen bekymring, fordi vi bruker representasjonslogikken i kun én retning, som en målestokk for inkludering, aldri for ekskludering. Debatten om norsk fotball blir dermed misvisende. Vi spør hvorfor «for få» med innvandrerbakgrunn er med, i stedet for å spørre hvem som generelt ikke får samme mulighet, uansett bakgrunn.

Langt unna festtalene

Norges fotballforbunds (NFF) tilnærming til talentutvikling etterlater et inntrykk langt unna festtalene og trenernes poseringer i sosiale medier. Der deler man artikler som advarer mot tidlig spesialisering, samtidig som de samme trenerne og klubbene står i spissen for å hente ut spillere i tidlig tenårene til nettopp spesialisering og «satsing». Dette er et resultat av NFFs incentivordninger for storklubbenes talentutvikling.

Navn og nettverk teller også lokalt. Barn av foreldre som selv har oppnådd noe i idretten, har en aldri så liten fordel ved uttak. Ikke fordi noen bevisst favoriserer dem, men fordi trenere kjenner navnet og stoler på et miljø de gjenkjenner. Slik er det med mye annet i Norge.

Spillere blir samtidig raskt avskrevet etter kretsuttak, ofte lenge før man kan si noe sikkert om hvem som faktisk har mest talent, og får sjelden noen forklaring på hvorfor.

Ikke bare Oslo øst

Utfordringene Røed-Johansen beskriver, er heller ikke unike for Oslo øst. Det finnes lavinntektsfamilier uten nettverk og kjente navn i norske bygder og småbyer som aldri nevnes i denne typen debatt.

Jeg har ingenting imot tidlig spesialisering – men da må ord og praksis stemme overens, selv midt i den suksessen norsk fotball opplever nå. De fleste landslagsspillere har kommet seg frem gjennom egen innsats og familiestøtte.

Men suksessen bør ikke legge lokk på hvordan NFF kan jobbe bedre. Det kommer også en tid der barn av Singh, Bobb og Nusa kommer til å dra fordeler av sine foreldres ressurser og renommé. Dermed er det viktig at vi har stilt riktig diagnose allerede nå. Dette handler ikke om hudfarge, men om ressurser. Og ressurser kan man faktisk gjøre noe med, i motsetning til opprinnelse.