Det er forskjell på norsk og global likestilling

Kan en feminisme som kun bryr seg om nasjonal fremgang, men ikke globale behov, anse seg selv som et frihetsprosjekt? spør innleggsforfatteren. Bildet: Slumområdet Mathare i Kenya. Foto: Brian Inganga / AP

I Norge spør vi om likestillingen har gått for langt. Samtidig kjemper millioner av kvinner verden over fremdeles for skolegang, prevensjon og grunnleggende rettigheter.

Feminismen fremstår som meningsløs når den overser millionvis av kvinner som ser likestilling som nødvendig for overlevelse, ikke som et moteord, skriver Sofia Barnett i The New York Times. Den samme blindsonen kan skimtes i norsk debatt og retorikk rundt likestilling.

For all del: Det kan hende at norsk likestillingspolitikk bør fornyes for å møte de utfordringene vi står overfor. Men vi glemmer å snakke om kampen for likestilling i resten av verden.

Hjemme snakker vi om hvordan vi kan tilpasse skolen for gutter, konseptet «tradwife» og fedrekvoten i permisjonsordningen. Vi stiller viktige spørsmål om hvilken feminisme som behøves i dagens samfunn, men glemmer kanskje å medberegne kvinnene som står igjen på perrongen utenfor den vestlige verden.

Penger og prevensjon

Tidligere i år var jeg på en feltreise til Kenya. Der er det ikke vanskelig å se at behovet for mer likestilling er enormt.

Mathare i hovedstaden Nairobi er et av Øst-Afrikas største slumområder. Der møtte jeg kvinner uten egen inntekt som fortalte om en hverdag preget av seksuell vold, manglende frihet og liten eller ingen tilgang på prevensjon. Flere levde på ektemannens nåde, der mannen alene avgjorde om prevensjon var tillatt. Som regel var svaret nei.

Dette er ikke bare anekdotisk. Over 200 millioner kvinner i verden som ønsker å unngå graviditet, bruker ikke prevensjon, på grunn av mangel på tilgang og informasjon. Og dette er bare en brøkdel av problemene og undertrykkelsen som verdens kvinner møter.

Hvert tredje sekund blir en ung jente tvunget inn i barneekteskap. I Afghanistan er over to millioner jenter utestengt fra skoler, og 753 millioner kvinner i reproduktiv alder har ikke tilgang på lovlig abort.

Er du jente i Sør-Sudan, er det mer sannsynlig at du dør i barsel enn at du fullfører videregående skole.

Selv om fremskritt er blitt gjort de siste tiårene, blant annet innen tilgang til skolegang, har pandemien ført til at jenter har falt enda lenger bak i de fattigste landene. Ikke minst rammes de av USAs massive bistandskutt, som fører til økt mangel på medisiner og prevensjonsmidler.

Det er med andre ord mye som gjenstår av likestillingsarbeid i resten av verden.

Politisk modning

Kan en feminisme som kun bryr seg om nasjonal fremgang, men ikke globale behov, anse seg selv som et frihetsprosjekt?

Likestillingspolitikken anno 2025 må tilpasses dagens virkelighet. Det innebærer både å erkjenne de endrede forutsetningene her hjemme og samtidig ta innover seg at mange kvinner i resten av verden lever uten helt grunnleggende friheter.

Den største kampen for likestilling foregår ikke foran vår egen nesetipp, men blant kvinnene i land som lider av bistandskutt, dårlig styresett og undertrykkelse. For dem handler ikke likestilling kun om bedre foreldrepermisjonsordninger og representasjon i styrer, men om overlevelse.