Det eneste Europa trenger er en samlende karismatisk leder

Selv om jeg aldri har vært medlem av Arbeiderpartiet og heller aldri har stemt på det, fikk jeg en følelse av høystemt glede da jeg så hvordan Jonas Gahr Støre gjennomførte skilsmissen med Senterpartiet fra regjeringen. Han gjennomførte det på en måte som fikk meg til å se konturene av en statsmann og en politisk «élégantier», og som henførte meg til en euforisk tilstand der jeg slapp fantasien løs i fri dressur.

Med et bakteppe av krig i Europa og en verden styrt av despoter, så jeg for meg et stortingsvalg der Arbeiderpartiet ville bli det største partiet. Jeg så også for meg et Høyre som ble så svakt i forhold.

Fremskrittspartiet, at Erna Solberg, i stedet for å spille annenfiolin i forhold til Sylvia Listhaug, ville ty til en regjeringskoalisjon med Arbeiderpartiet. Sammen skulle de gjøre vei i vellinga og åpne porten til norsk EU- medlemskap, skape trygghet for Norge og medråderett i Europa. Så feil kunne jeg ta med mine fantasier, og her slutter den del av det leserbrevet jeg hadde tenkt å skrive, som jeg ikke skrev.

Som et vindpust forsvant konturen av den politiske «élégantier» og statsmann. For kort tid siden gikk både Jonas Gahr Støre og Erna Solberg ut og erklærte at spørsmålet om EU-medlemskap ikke ville bli et tema i årets stortingsvalgkamp. I følge dem var ikke tiden moden for det. Men dersom ikke tiden er moden nå, når vil den bli det?

I politikken har man «leaders and followers», ledere og følgere. «Leaders» går foran og viser vei, mens «followers» sitter stille og venter på at noen skal ta ledelsen.

Fra min observasjonspost på Justøya, fremstår Jonas Gahr Støre og Erna Solberg som typiske «followers» både i forhold til EU og til krigen i Ukraina/Europa. Riktignok har Norge tatt av sin økonomiske overflod og pøst på med penger til Ukraina, akkompagnert av politisk korrekte uttalelser om at vi må stå samlet i Europa. Men noe politisk lederskap og initiativ har ikke Norge utvist. Man har fortsatt den tradisjonelle sitte -stille-i-båten-holdning for å vente på hva «de andre» vil gjøre.

Vi har ikke hatt statsmenn av format i Norge siden Einar Gerhardsen og kong Haakon VII (han viste statsmannskløkt- og mot da han sa nei til norsk kapitulasjon under andre verdenskrig).

Den meget alvorlige situasjon i Ukraina og Europa får meg til å assosiere med de bergenske buekorpsene. De består som kjent av unge trommeslagere som marsjerer gjennom gatene med «rævdiltere» på slep. «Rævdilterne» kalles de unge aspiranter som ennå ikke har fått tildelt trommer. De bar går der og dilter i håp om en dag å få en. Det «amerikanske buekorpset» som i dag herjer Europa består av en straffedømt bølle, en hevngjerrig gangster, en løgnhals og en uvitenhetens mester. Han går alene foran i «buekorpset» og hamrer løs med ei storslegge på noen rumlende tomtønner. Han blir fulgt av europeiske politiske «rævdiltere» som ikke vet hvorfor de dilter, som ikke vet hvor de dilter og som ikke vet hvor lenge de skal dilte. De dilter fordi de ikke har en leder og en statsmann som kan danne et eget europeisk «buekorps». Europa har ikke hatt en statsmann siden Winston Churchill. Han hadde mot til å lede da det så ut som mørkest i Europa.

Dagens samlede Europa har økonomisk styrke, militær styrke, strategisk styrke, hjernekraft i befolkningen og alt det som ellers trengs både for å tukte Putins diktatur og for å hamle opp med bøllen i Washington.

Det eneste Europa trenger er en samlende karismatisk leder, en statsmann av format. Ofte skaper kriser store ledere. La oss håpe at det snarlig vil skje i Europa.