Det bør opprettes en Nobelforsamling for å styrke Nobelkomiteens arbeid

Thorbjørn Jagland på utdelingen av fredsprisen på Oslo rådhus, 10. desember 2010. Foto: Heiko Junge, AP / NTB

Nobelprisens troverdighet må prioriteres, og den som ikke er villig til det, bør ikke sitte i Nobelkomiteen.

Den norske Nobelkomité, som deler ut Nobels fredspris, befinner seg i en tillitskrise. Dens tidligere leder Thorbjørn Jagland etterforskes av politiet for grov korrupsjon etter at det er avdekket at han hadde omfattende kontakt med milliardæren og sexforbryteren Jeffrey Epstein.

Politiets etterforskning vil avklare om disse kontaktene var straffbare. Uansett utfall er tilliten til Nobelkomiteen skadet. Nå gjelder det å gjenopprette tilliten. Komiteen må skjerpe etikken og fornye prisarbeidet.

Muligheter

En krise åpner ofte for forbedring. Da Svenska Akademien for knapt ti år siden havnet i en tillitskrise, førte det til en opprydding som etter hvert gjenopprettet litteraturprisens anseelse. Nå er det Den Norske Nobelkomités tur til å gjennomføre en tilsvarende prosess. Det handler om etiske regler og hvordan de praktiseres, men også om selve arbeidet med å utpeke nobelprisvinnere.

Den Norske Nobelkomité fastsatte etiske retningslinjer i 2014. Komiteen har nylig meddelt at regelverket nå gjennomgås på nytt, og at man vil offentliggjøre medlemmenes verv, økonomiske interesser og gaver. Dette er utmerket. Men det er ikke nok å vedta regler – de må også følges. Det gjeldende regelverket ble vedtatt under Thorbjørn Jaglands ledelse da han ledet Nobelkomiteen i 2014. I dag etterforskes han for korrupsjon som skal ha funnet sted i samme periode.

Troverdighet er alt

Saken mot Jagland viser at skriftlige etikkregler ikke er tilstrekkelige. Det kreves også en sterkere ansvarsfølelse blant Nobelkomiteens medlemmer. Man bør ikke sitte i komiteen dersom man har økonomiske forbindelser med kriminelle personer, eller dersom man samtidig leder en internasjonal politisk organisasjon som Europarådet. Gitt den amerikanske presidenten Donald Trumps kampanjer for å motta Nobels fredspris, kan man også stille spørsmål ved nåværende nestleder Astle Tojes deltakelse i Trumps innsettelsesseremoni.

Nobelprisens troverdighet må prioriteres, og den som ikke er villig til det, bør ikke sitte i Nobelkomiteen.

Den pågående krisen gir også grunn til å se på arbeidet med å utpeke fredsprisvinnere. Her bør kvaliteten i prisarbeidet veie tyngre enn det partipolitiske spillet i Stortinget.

I mange år har Den Norske Nobelkomité blitt valgt ved at partigruppene på Stortinget nominerer medlemmer, og de fem plassene fordeles etter mandatfordelingen i Stortinget. Dette har ført til at svært besynderlige kandidater er blitt foreslått.

For eksempel foreslo Fremskrittspartiet i 2018 den nylig avgåtte generalsekretæren i Nato, Anders Fogh Rasmussen, som kandidat til «sin» plass i Nobelkomiteen. Det ville selvsagt vært direkte upassende om den som har ledet verdens største militærallianse, skulle dele ut den Nobelprisen som skal gå til dem som arbeider for å avskaffe stående armeer. Heldigvis ble ikke Rasmussen valgt, men hendelsen viser svakhetene ved dagens system.

Egen agenda?

Medlemmene som velges, ønsker ofte å fremme sine egne ideer og ambisjoner i Nobelkomiteen. Dette gjelder særlig sterke politikere som Jagland, men forekommer også i de andre Nobelkomiteene. I alle de år jeg har arbeidet med de vitenskapelige Nobelkomiteene, har jeg sett flere eksempler på at energiske medlemmer forfølger sine egne linjer.

En liten komité på et halvt dusin personer kan havne i situasjoner der man får skylapper og trenger å prøve sine resonnementer utenfor gruppen. Det skjerper analysen og argumentasjonen og kan noen ganger endre retningen. I de vitenskapelige Nobelkomiteene har man løst dette gjennom et flerstegssystem. La oss ta Nobelprisen i fysikk som eksempel.

Flere hjerner

Den svenske Kungl. Vetenskapsakademien, som deler ut prisen, velger blant sine fysikere en Nobelkomité med fem medlemmer, som gransker og utreder forslagene til prisvinnere og velger ut de sterkeste kandidatene. Disse diskuteres deretter på flere møter i akademiets fysikklasse med rundt 30 fysikere. Først deretter fremmer Nobelkomiteen et endelig forslag, som må få støtte i fysikklassen før det kan vedtas på akademiets plenumsmøte i oktober.

Nobelprisen i kjemi og økonomiprisen behandles på samme måte. For medisinprisen er det de 50 medlemmene i Nobelforsamlingen ved Karolinska Institutet som gir nødvendig tilbakemelding til Nobelkomiteen. Også litteraturprisen arbeider etter lignende prinsipper, der Nobelkomiteen legger frem forslag for hele Svenska Akademien, som fatter den endelige beslutningen.

I arbeidet med fredsprisen har Nobelkomiteen ingen akademi, klasse eller forsamling som kan fungere som diskusjonspartner. Det er komiteens fem medlemmer pluss sekretæren som både gjør utredningsarbeidet og fatter den endelige beslutningen. Dette er åpenbart en svakhet. Det er risiko for at sakene ikke blir tilstrekkelig gjennomarbeidet, og at enkeltmedlemmer får for stor innflytelse. Men problemet er ikke uløselig.

Nobelforsamling

Måten Stortinget utpeker Nobelkomiteen på, er ikke fastsatt i Nobels testament. Ved en endring i Nobelstiftelsens vedtekter kunne det bli mulig for Stortinget å velge en Nobelforsamling som både velger Nobelkomiteen og fungerer som diskusjonspartner under prisarbeidet. Slik gjorde man da endringer i svensk lovgivning på 1970-tallet gjorde det uheldig å la ledelsen ved Karolinska Institutet fatte beslutning om Nobelprisen i fysiologi eller medisin.

Til en slik Nobelforsamling kunne Stortinget utnevne tidligere politikere, men også historikere, statsvitere, fredsforskere og lignende eksperter. Disse ville velge Nobelkomiteens medlemmer, og komiteen ville få verdifull tilbakemelding før beslutning tas.

En Nobelforsamling for fredsprisen ville skape den armlengdes avstanden man har søkt, men ikke oppnådd, med dagens direktevalg fra Stortinget til Nobelkomiteen. Det ville også bli mulig å avsette komitémedlemmer gjennom vedtak i Nobelforsamlingen. Dagens situasjon, der medlemmer av Den norske Nobelkomité ikke kan avsettes, er åpenbart utilfredsstillende.

Ingen telefoner

Innføringen av en Nobelforsamling ville dessuten redusere mistanken om at fredsprisen deles ut av Norges politiske ledelse. I beste fall ville Norges statsminister slippe telefonsamtaler fra sinte amerikanske presidenter som ikke har fått prisen, og risikoen for handelsboikott fra fremmede land – slik Kina reagerte da Liu Xiaobo fikk prisen – burde bli mindre.

Nå er tiden inne for at Den norske Nobelkomité og Stortinget setter i gang reformarbeidet. Nobels fredspris er viktigere enn makthaveres egoer og lommebøker.

Göran K. Hansson er tidligere generalsekretær i Kungl. Vetenskapsakademien, tidligere leder av Nobelkomiteen for fysiologi eller medisin og tidligere nestleder i Nobelstiftelsens styre.

Kronikken er oversatt fra svensk ved hjelp av kunstig intelligens.