Desinformasjon angriper demokratiet vårt. Hva gjør vi?

Saken er at vi er i krig. Vi har vært i krig i mange år, skriver Maria Amelie. Foto: KishoreJ, Shutterstock

Billig, skjult og effektiv: Desinformasjon angriper demokratiet vårt. Likevel har vi knapt våpen til å forsvare oss.

Jurist Cecilie Hellestveit og religionsforsker Ingrid Vik skrev 13. august i Aftenposten en kronikk om hvordan Russland kan ha interesse av å få land til å bli veldig opptatt av indre konflikter. Kronikken vekket reaksjoner fra flere, blant annet aktivister som opplevde at kronikken mistenkeliggjør deres engasjementsarbeid, noe som ikke stemmer.

Nylig avdekket Dagens Næringsliv at en anonym konto på Meta har stått for en rekke virale videoer. For 300.000 kroner har de oppnådd flere hundre tusen visninger med mål om å påvirke stortings- og sametingsvalget 2025. Dette er ikke første, eller siste, gang dette skjer.

Det er naturlig og menneskelig å bruke tid på å vurdere om dette er sann eller usann informasjon. Gjør vi det, har avsenderen allerede vunnet. Saken er at vi er i krig. Vi har vært i krig i mange år. Angrepene skjer mot våre hjerner og hjerter. Ord er missilene, og vi har begrenset forsvarsevne.

Fragmentert samfunn

Nato definerer det som kognitiv krigføring. Målet er å ta i bruk cyber-, informasjons-, psykologisk og sosial påvirkning gjennom sosiale medier og internett for å oppnå sine mål eller destabilisere våre. Et fragmentert samfunn som stiller spørsmål ved hva som er sannheten, er et lett bytte for motstandere.

Dette er en billig og effektiv måte å føre krig på. En krig vi knapt legger merke til. Den sniker seg under radaren mens vi blir polarisert gjennom selve diskursen om «fake news» og «desinformasjon».

Frykten for å innskrenke ytringsfriheten gjør at de fire statsmaktene ikke har gode verktøy for å håndtere denne nye krigføringen. Samtidig blir det stadig billigere å drive med kognitiv krigføring ved hjelp av fremskritt innen generativ kunstig intelligens.

Koster lite

I 2017 kostet en online svertekampanje av en journalist ca. 500.000 kroner, og mye av budsjettet ville gått til å skape og spre falske artikler manuelt. I dag ville dette ha kostet noen hundrelapper.

Norge og våre partnere i Nato mangler digitalt forsvar mot denne kognitive krigføringen. Lar vi oss fortsatt bli splittet om løsninger for desinformasjon, går vi i den fellen som er satt for oss.

En bedre vei for oss er å identifisere aktører som ønsker å svekke demokratiet gjennom polarisering. I stedet for å engasjere oss i diskusjoner på deres premisser, kan vi stille spørsmål ved deres agenda, metodikk og finansiering.

Litt bakgrunn

I løpet av disse fem årene har jeg hatt samtaler med ledende KI-forskere, ledere i militæret og offentlig sektor, ekte og selvutnevnte KI-eksperter i næringslivet og ledende redaktører i USA, Europa og Norden.

De er alle enige: Desinformasjon er et stort problem, men ingen vet hva de kan gjøre med det. En av dem sa: «Dette truer demokratiet vårt, likevel faller det mellom alle stoler. Ingen etater, politikere eller byråkrater vil ta tak i det på en god måte.»