Dersom Putin føler seg presset av Ukrainas angrepsbølger, kan han trappe opp krigen for å markere at en grense er nådd

Mangelen på drivstoff merkes rundt om i Russland, skriver innleggsforfatteren. Her står biler i kø utenfor en Rosneft-stasjon. Foto: Sergey Pivovarov / Reuters / NTB

Dersom Putin føler seg presset av Ukrainas angrepsbølger, kan han trappe opp krigen for å markere at en grense er nådd.

Krigen i Ukraina står igjen i fokus etter å ha vært trengt til side av dramaet i Midtøsten.

25. juni annonserte Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj en 40-dagers offensiv for å presse Russland til å avslutte krigen. Ny optimisme preger både Ukraina og landets støttespillere. Millioner av russere har sett røykskyer fra ødelagte oljelagre og raffinerier. Den viktige Krymhalvøya er under press, og mangelen på drivstoff merkes rundt om i landet.

Nå opplever Zelenskyj at krigen kan gå Ukrainas vei. Dermed gjør han et forsøk – kanskje et siste – for å styrke Ukrainas posisjon før forhandlinger kan finne sted. Det er ikke vanskelig å forstå tankegangen hans.

Klare krav til Russland

Zelenskyj hadde fått den ryggdekningen han trengte. Viktigst var G7-møtet i Evian i midten av juni, som – med USAs president Donald Trumps samtykke – strammet det økonomiske og militære presset mot Russland. Trumps sympati ser ut til å ha endret seg i Ukrainas favør. Deretter fulgte toppmøter i den nordisk-baltiske kretsen i Tallinn og møter mellom de europeiske stormaktene.

De sistnevnte fremla klare krav: en våpenhvile, forhandlinger ut fra dagens konfrontasjonslinje, «robuste» sikkerhetsgarantier med en multinasjonal styrke, fortsatte sanksjoner inntil Russland betaler krigserstatning,og en beskjed om at det er medlemslandene som avgjør Ukrainas forhold til EU og Nato. De nordisk-baltiske regjeringssjefene erklærte at Ukraina fortsatt er på en irreversibel vei mot Nato-medlemskap.

Russlands utenriksminister Sergej Lavrov svarte som forventet: Et slikt grunnlag er uaktuelt. Ingen våpenhvile eller frysing av konfrontasjonslinjen er utelukket før de grunnleggende årsakene til krigen er løst.

Moskvas krav ligger fast både med hensyn til Nato-medlemskap og territorielle krav. Posisjonene står like langt fra hverandre som da Trump innledet sin «megling» i februar 2025.

Et ukrainsk sjansespill

Selv om Zelenskyjs beslutning er forståelig, er den også et sjansespill. Hans mål er å skape et vendepunkt i krigen og skape bevegelse i russiske posisjoner.

Men dersom Russlands president Vladimir Putin føler seg presset av Ukrainas angrepsbølger, kan han også velge å trappe opp krigen for å markere at en grense er nådd – både med hensyn til ukrainske angrep og det han ser som økende europeisk medvirkning i krigen. Vi befinner oss i en fase hvor uforutsigbarheten vokser.

Sannsynligheten for snarlige forhandlinger er liten. Men når tiden er inne, må det skapes et mer tradisjonelt format tilrettelagt av en erfaren aktør. Tunge og tidkrevende kompromisser skal utmeisles. Trumps sporadiske «meglingsforsøk» i medienes flomlys er ikke noen farbar vei. Kanskje står Tyrkia i en særstilling selv om landet er et Nato-medlem. Den tyrkiske ledelsen kjenner begge parter og er beredt til å legge til rette for nytt diplomati.

I tillegg behøves det mer enn én avtale mellom Russland og Ukraina, som en avtale mellom EU og Russland om blant annet sanksjoner og en forståelse av Natos fremtidige plass. På lengre sikt vil det – slik jeg hevder i min bok «Vilje til fred» – være behov for en ny all-europeisk avtale, en slags Helsingfors II, som kan bidra til å beskytte sårbare stater, som Moldova og Georgia, og skape grunnlag for samtaler om rustningskontroll. Helsingfors-avtalen fra 1975 er foreldet. Den må erstattes av en ny avtale, som kan bidra til stabilitet i en ny europeisk virkelighet.

Dette siste er det lange perspektivet. Nå haster det med forhandlinger mellom Ukraina og Russland.