Vi ville aldri skrevet slik om Norge, Spania, Italia og Nederland. Hvorfor gjør vi det med Afrika?

Når Elfenbenskystens Amad Diallo omtales, burde vi først og fremst snakke om beslutningsevnen hans, teknikken og evnen til å skape overtall – ikke bare hurtigheten, skriver innleggsforfatteren. Bilde fra kampen mot Norge tirsdag. Foto: Maria Lysaker, Reuters/NTB

Når europeiske lag omtales, snakker vi om presspill, relasjoner og trenerfilosofi. Afrikanske landslag fortjener samme standard.

Da Norge møtte Senegal i VM, og før kampen mot Elfenbenskysten, la jeg merke til noe som har fulgt meg siden jeg var barn.

Overskriftene og analysene er forskjellige. Fortellingen er ofte den samme.

«Fysiske monstre.»

«Store og sterke.»

«Rå kraft.»

«Veldig atletiske.»

Det er ikke nødvendigvis feil. Problemet er at det blir hele historien.

Gjennom de siste ukene har flere norske medier beskrevet Elfenbenskysten og Senegal først og fremst gjennom fysikk og kraft. Det er en del av bildet, men langt fra hele bildet.

Afrika er mer enn én fotballkultur

Jeg har spilt profesjonell fotball i Portugal, Kypros, Hongkong, Libanon og Norge. Gjennom karrieren har jeg delt garderobe med og møtt spillere fra store deler av Afrika.

Det som slår meg når jeg leser norsk dekning, er hvor lite den gjenspeiler hvordan moderne afrikanske landslag faktisk ser ut.

For det første er Afrika ikke én fotballkultur:

• Ghana spiller ikke som Senegal.
• Senegal spiller ikke som Elfenbenskysten.
• Marokko spiller ikke som Mali.
• Egypt spiller ikke som Nigeria.

Likevel omtales de ofte som om de representerer én samlet «afrikansk» fotballidentitet. Den samme beskrivelsen preget oppveksten min som norsk-ghaneser.

Vi ville aldri skrevet om Norge, Spania, Italia og Nederland som om de var varianter av det samme europeiske laget. Hvorfor gjør vi det med Afrika?

Produkter av internasjonal fotball

For det andre er dagens afrikanske landslag i stor grad produkter av internasjonal fotball.

Elfenbenskystens landslagstrener Emerse Faé er født og oppvokst i Frankrike. En stor del av spillerne har fått hele eller store deler av sin fotballutdanning i europeiske akademier. De utvikles i miljøer som Manchester United, RB Leipzig, Sporting, Strasbourg og en rekke andre toppklubber.

Nii Noye Narh har spilt for mange klubber i inn- og utland. Foto: Privat

Det betyr ikke at de har mistet sin identitet. Det betyr at de kombinerer flere fotballkulturer.

Når Amad Diallo omtales, burde vi først og fremst snakke om beslutningsevnen hans, teknikken og evnen til å skape overtall – ikke bare hurtigheten.

Yan Diomande er ikke spennende fordi han løper fort. Han er spennende fordi han kombinerer fart med teknikk, timing og én-mot-én-ferdigheter.

Odilon Kossounou er ikke bare sterk. Han er også en moderne midtstopper med gode ferdigheter med ballen.

Fysisk sterke landslag

Når slike kvaliteter nesten drukner i beskrivelser av fysikk, mister vi noe viktig.

Det er også interessant å sammenligne med hvordan europeiske lag omtales:

• Norge er et fysisk sterkt landslag.
• Frankrike er sannsynligvis enda mer atletisk.

Likevel er det sjelden det blir hovedfortellingen. Der snakker vi om presspill, relasjoner, trenerfilosofi, teknikk, spillerutvikling og taktiske valg. Den samme standarden bør gjelde når vi analyserer afrikanske landslag.

Fortjener samme analyse

Afrikanske lag trenger ikke positiv særbehandling. De trenger heller ikke å bli fremstilt som noe eksotisk. De fortjener bare den samme fotballfaglige analysen som vi gir alle andre.

Fysikk er en del av moderne fotball. Men den er aldri hele forklaringen.

Og hvis vi fortsatt beskriver afrikanske landslag omtrent på samme måte som for 20–30 år siden, går vi glipp av hvor mye både afrikansk fotball – og verdensfotballen – faktisk har utviklet seg.