Derfor er vi strenge på jærstrendene sine vegne

DEBATT: Det vi gjør langs jærstrendene i dag, avgjør hva slags natur neste generasjon får oppleve. Derfor må vi ta vare på verdiene som finnes her – også når det er krevende.

Bildet fra 2022 er tatt på Ølbergstranden i Sola. Foto: Jan Inge Haga

Det engasjerer når Statsforvalteren fatter vedtak langs jærstrendene.

Det forstår vi godt.

Sakene, som i Stavanger Aftenblad den siste tiden, handler ofte om helt konkrete ting: en vei, en traktor, en adkomst.

Men bak disse sakene ligger noe som ikke alltid kommer fram i overskriftene:

Hva er det vi egentlig prøver å ta vare på?

Langs kysten fra Tungenes til Ogna ligger et av de mest særpregede naturområdene vi har. Det er unikt i Norge. Ja, til og med på verdensbasis.

Store, åpne strender. Mektige sanddyner. Vind, hav og lys.

Men dette er ikke bare et landskap for oss mennesker. Det er livsgrunnlaget for et stort antall arter. Arter som kanskje bare finnes her, ikke noen andre steder i hele Norge.

Disse har vi et ansvar for å ta vare på. Hvis ikke kan de forsvinne – for godt.

På Jæren finner vi også kjære fugler som vipe, storspove og heilo – også det arter som har gått kraftig tilbake i Norge de siste tiårene. Langs strendene og i fjæra finner vi trekkfugler som sandlo og tjeld, som er helt avhengige av åpne, rolige områder for å finne mat og hvile.

Om vinteren og i trekktid kan titusenvis av fugler bruke disse områdene. Derfor er deler av jærstrendene også vernet gjennom den internasjonale Ramsar-konvensjonen.

Mer enn fin natur

Jærstrendene er altså ikke bare «fin natur». Det er natur av nasjonal og internasjonal betydning.

Samtidig er dette natur som tåler lite.

Når vi kjører i sanddynene, bryter vi ned vegetasjonen som holder sanden på plass. Det kan ta mange år før den bygger seg opp igjen. Uten vegetasjonen begynner sanden å flytte på seg – og hele landskapet endrer karakter.

Når fugler blir forstyrret, bruker de energi på å flykte i stedet for å spise og hvile. For trekkfugler kan det være forskjellen på å klare neste etappe – eller ikke. For hekkende fugl kan det bety at reir blir forlatt, og at unger ikke overlever.

Dette skjer ikke over natten, men litt etter litt. Og summen kan bli alvorlig:

Færre fugler. Færre planter. Færre insekter. Mindre liv. Et fattigere landskap.

Vi har forståelse for at mange opplever vedtakene våre som strenge.

De kan gripe inn i hverdagen til både hytteeiere og bønder. Det er ikke vanskelig å se.

Men vårt oppdrag er ikke å gjøre det enklest mulig på kort sikt.

Mer sårbare enn vi tror

Vårt oppdrag er å forvalte disse områdene slik at også neste generasjon kan oppleve dem slik vi gjør i dag – med dyre- og planteliv, åpne strender og natur som fortsatt fungerer.

For hvis vi først begynner å gi litt etter – her og der – for én vei, én kjøring, én praktisk løsning, så er det summen av alle små inngrep som til slutt endrer landskapet.

Da mister vi noe vi ikke får tilbake.

Jærstrendene ser robuste ut. Men de er mer sårbare enn vi tror.

Derfor må vi noen ganger si nei.

Ikke fordi vi ønsker å være firkantede.

Men fordi vi vet hva som står på spill.