De nye busskurene er ikke laget for farmoren min

Når man først introduserer nye konsepter og ideer for å forbedre kollektivtilbudet, burde man prioritere flere og bedre benker. Foto: Anders Minge

DEBATT: I et værutsatt område som vårt gir de nye «åpne» løsningene langs bussveien minimal beskyttelse mot piskende regn og vind. Det virker som om funksjonaliteten er ofret på
estetikkens alter.

Med den nye stasjonen på Jåtten som eksempel, ser vi nå en mal som rulles ut over hele regionen. Jeg har selv sett hvordan de nye skurene i nærområdet bygges,
og flere av dem har nå massive reklamevegger – i noen tilfeller på begge sider – som
blokkerer siktlinjen ut mot veien totalt.

Sløsing og dårlig planlegging

For min egen farmor på 70 år betyr dette at hun fysisk må forlate sitteplassen og gå ut i
været bare for å se om bussen faktisk nærmer seg. Selv om materialene er mer robuste for
å hindre hærverk, hjelper det lite når selve utformingen hindrer passasjerene i å se bussen
eller sitte tørt.

Prosessen bak dette fremstår som en studie i dårlig planlegging og sløsing. Man har altså
bygget nye holdeplasser langs traseen, for så å rive dem ned igjen kort tid etter for å gi plass
til disse nye «luksusmodellene». Å bruke samfunnets ressurser på å fjerne noe som nylig er
satt opp, for å erstatte det med noe som svekker brukervennligheten, er provoserende.

Enda mer alvorlig er fjerningen av tilgjengelige sitteplasser. Når man først introduserer nye
konsepter og ideer for å forbedre kollektivtilbudet, burde man prioritere flere og bedre
benker. For eldre og bevegelseshemmede er muligheten til å hvile helt avgjørende. Når
sitteplassene i stedet blir færre, skaper man nye barrierer i stedet for å fjerne de gamle.

Liten skrift på skjermen

Den samme mangelen på brukerinnsikt preger informasjonsflyten. De fysiske rutetabellene
på veggen er fjernet til fordel for sanntidsskjermer plassert helt oppe under taket. Skriften
er for liten, og kontrasten er ofte elendig i dagslys. Ved å fjerne analog informasjon og legge
opp til at alle skal bruke smarttelefoner, skaper man et digitalt utenforskap som effektivt
stenger en hel generasjon ute fra et tilbud de er avhengige av. Det er i tillegg utrolig
vanskelig å finne god informasjon om disse endringene på nettet; hvis det er kronglete for
en ung person, er det helt umulig for de eldre.

Vi trenger ikke «luksus-stasjoner» som ser dyre ut på glanset papir; vi trenger praktiske
løsninger som gir oversikt, trygghet og tilstrekkelige sitteplasser. Det er slik man skaper et
moderne kollektivtilbud – ikke ved å bygge, rive og utestenge under dekke av «nye ideer».