Den «glemte» eldrebølgen: – Det var fullstendig kaos

På en benk i Krakow, 1200 kilometer hjemmefra sitter 91 år gamle Magdalena Drewicz-Stylo.

Ved siden av sitter hennes norsk-polske datter Edith Stylo på 65.

– Nesten alle jeg kjenner har foreldre som er forlatt og alene i hjemlandet. Det tenker man ikke på når man er ung og eventyrlysten, sier hun.

– Men så kommer tiden da de trenger hjelp.

Da Magdalena ble syk for åtte år siden flyttet hun inn til datteren i Oslo. Det har bydd på store utfordringer.

91-åringen er blant de første i en kommende eldrebølge få har snakket om.

Roper varsko

De neste tiårene vil det norske helsevesenet møte flere titusentalls eldre innvandrere over 80 år – fra litt over 10.000 i dag til rundt 140.000 i 2060, ifølge beregninger.

Både FHI og Helsedirektoratet peker på at vi mangler kunnskap i møte med denne veldig mangfoldige gruppen eldre.

– Vi vet ikke nok om hvordan de eldre innvandrerne faktisk vil bli hjulpet, sier Astri Syse, seniorforsker ved FHI.

Røde Kors roper varsko om at eldreomsorgen vil svikte de mest sårbare, blant dem eldre innvandrere.

Magdalena vil vende tilbake til Polen for å leve sine siste dager.

For å få det til er hun avhengig av at Edith blir med.

Men datteren har hele livet sitt i Norge.

Edith og Magdalena i stuen hjemme på Holmlia fylt av møbler og minner.

Edith og Magdalena i stuen hjemme på Holmlia fylt av møbler og minner.

Fallet

I 40 år bodde mor og datter i hvert sitt land.

Så, i 2018, ble Magdalena funnet bevisstløs i leiligheten i Krakow hvor hun hadde bodd og praktisert som psykiater hele sitt yrkesliv.

Hun trengte hjelp i hverdagen. Løsningen ble å søke om familie­gjenforening til Norge. Året etter flyttet Magdalena inn hos datteren i Oslo.

De første årene i Norge gikk fint, men så for fire år siden, falt Magdalena i trappen i rekkehuset deres på Holmlia.

I denne trappen falt Magdalena dagen etter at Russland invaderte Ukraina.

I denne trappen falt Magdalena dagen etter at Russland invaderte Ukraina.

De første tre månedene etter fallet bar Edith rundt på moren i rekkehuset deres på Holmlia. Etter hvert fikk de hjemmesykepleie.

Men Magdalena snakker ikke norsk, og hjemmesykepleien har ikke mulighet til å møte alle pasienter på morsmålet. Edith ble en avgjørende tolk mellom moren og hjelpen.

Også i samtalene med NRK har Edith fungert som tolk.

– Fullstendig kaos

Eldre innvandrere bruker og får sjeldnere helsehjelp i hjemmet enn den norskfødte befolkningen, viser forskning fra FHI.

Magdalena og Edith valgte å trappe ned besøkene fra hjemme­sykepleien fra fire ganger til to ganger daglig.

På grunn av språkbarrieren og at det har vært så mange ulike sykepleiere, har det vært vanskelig for Magdalena å bygge tillit. Edith har måttet rydde i kulturelle misforståelser.

– Det var fullstendig kaos, sukker Edith.

Det trengs økt kultur­forståelse i eldre­omsorgen, slår både Edith og Nasjonalt senter for aldring og helse fast.

Edith arbeider prosjektbasert som kunstner og med integrering av polske arbeidsinnvandrere. Derfor har hun også mulighet til å jobbe mye hjemmefra.

Men å jobbe hundre prosent og være pårørende på fulltid, tærer på.

Hennes nærmeste venninne flyttet nylig fra Norge til Polen for å ta vare på sin mor.

Edith tenker på det samme, men vil ikke gi helt slipp på livet i Norge. Hun vurderer å pendle frem og tilbake.

– Akkurat nå ser jeg litt svart på det, sier Edith, mens hun sitter ved arbeidspulten i Oslo nedlesset av kvitteringer, notater og dokumenter.

Den første store bølgen av polske eldre i Norge er arbeidsinnvandrerne som kom på starten av 2000-tallet.

Arbeidsinnvandrere fra EØS-land som Polen har ikke rett til offentlig språkopplæring.

Da kan det bli krevende å navigere i byråkratiet av digitale søknader for å få hjelp – en utfordring for langt flere enn bare arbeidsinnvandrerne. Heldigvis kan Edith hjelpe Magdalena.

Noen å snakke med

For å få hverdagen til å gå opp har Edith ansatt Celina, en ung polsk grafisk designer.

Celina er ikke en erstatning for hjemmesykepleien.

Hun er der for å holde Magdalena med selskap på et språk hun forstår, og lager varme retter som hun kjenner igjen fra polen.

Etter maten slukner Magdalena til en polsk nyhetssending. Bokhyllen er fylt av norsk og polsk litteratur.

Små drypp fra hjemlandet holder psyken ved like.

Edith forsøker å fylle morens liv med kulturaktiviteter, men de siste ukene har Magdalena nektet å forlate huset.

Daglig lytter hun til Radio Krakow for å dempe savnet av hjemlandet.

– Jeg har glemt veldig mye. Det er ikke rart at folk ikke søker så mye kontakt, sier Magdalena.

Moren har lukket seg etter hun kom til Norge, forteller Edith.

– Jeg har aldri ønsket å bo i Norge egentlig, sier Magdalena.

– Jeg var her for mange år siden som ung kvinne. Folk var veldig lukket.

Hver dag klokken tolv lyder kirkeklokkene fra Mariakirken i Krakow over radioen. En trompetist i kirktårnet spiller en melodi. I rekkehuset på Holmlia uler hunden Juni til tonene fra Polen.

Farvel, Oslo?

Den første søndagen i mars hoper boardingen seg opp bak Magdalena mens hun sakte finner setet på flyet til Krakow.

Det er en omstendelig prosess å reise med ni tiår i knærne.

Likevel har mor og datter lagt ut på tur for å fikse gebisset til Magdalena og for at Edith kan se på en løsning for å flytte moren tilbake til Polen.

Mens de andre passasjerene har gått trappen ned fra flyet etter ankomst, venter Magdalena og Edith på en heis som kan hjelpe 91-åringen ned.

Mens de andre passasjerene har gått trappen ned fra flyet etter ankomst, venter Magdalena og Edith på en heis som kan hjelpe 91-åringen ned.

Edith kikker ut av taxivinduet på vei fra flyplassen mot gamle boligblokker reist av regimet hun en gang flyktet fra.

Edith kikker ut av taxivinduet på vei fra flyplassen mot gamle boligblokker reist av regimet hun en gang flyktet fra.

Magdalena titter ut mot sitt gamle nabolag mens hun venter på å få hjelp ut av taxien.

Magdalena titter ut mot sitt gamle nabolag mens hun venter på å få hjelp ut av taxien.

– Ååh!

Edith bryter ut i et lykkelig velkomstsukk idet hun åpner døren til Magdalenas gamle leilighet hvor hun selv vokste opp.

En eim av kloakk siver inn i neseborene fra toalettet som har stått ubrukt i månedsvis.

Det gamle skiltet til Magdalenas psykiaterpraksis ligger i gangen i leiligheten. På kontoret står flere bilder av pave Johannes Paul II, sammen med bilder av familie og hyller fulle av bøker.

Halvtomme såpeflasker står spredt på badet og kalk har forstenet seg i vannkokeren, men sengen de skal dele ligger ferdig oppredd.

– Det er som å komme på hytta, sier Edith og ler.

Hjemme i Krakow blir det tydeligere at Magdalena fortsatt er skarp i hodet.

Den gamle psykiateren sitter fremoverlent i sofaen på det gamle kontoret. Svarene endrer seg fra korte setninger til lengre resonnement.

– Jeg har ikke så lenge igjen til jeg dør. Man fatter jo det opp i årene. Men jeg vil være her for alltid.

– Akkurat nå savner jeg hjemmesykepleien, sier datteren ved inngangsdøren morgenen etter.

Dagene i Polen er fulle av hjelpeløft og støttende hender opp og ned til leiligheten.

Edith tar smertestillende for å holde ut løftene i dag. Leddene er slitt og gangen stiv.

Fra frokostbordet går veien rett til tannlegen for å ordne gebisset.

– Det er få som har så god hånd med eldre, sier Edith om Dr. Trybulska.

Tannlegen inspiserer munnen til Magdalena og legger en gummi­lignende gugge i en tannskinne som plasseres forsiktig inn.

Etter få minutter er prosessen over for i dag.

Edith er opptatt av at tannlegens metode er mer behagelig for moren enn gips­avstøpning, som var eneste mulighet hos den offentlige tannlegen i Oslo.

Hvor mye det nye gebisset kommer til å koste vet ikke Edith idet tannlegen setter i gang.

Men Magdalena føler seg trygg med Trybulska.

– Alt tar uendelig lang tid i Norge og det blir billigere enn å fikse det privat i Norge, sier Edith.

I løpet av fire dager er gebisset ferdig.

På gaten i nabolaget kommer Edith og Magdalena i prat med en eldre dame med en felles bekjent av Magdalena. Hjemme igjen sitter hun smørblid på kontoret.

Familien først

På en tradisjonsrik kafé i Krakow snakker Edith om veien videre for moren.

I Polen er det knyttet stigma til å plassere eldre på sykehjem, forteller hun. Å søke sykehjemsplass i Norge er uaktuelt.

– Det er en felles dugnad i familier i Polen. Hvis ikke datteren kan ta seg av sin mor, så er det vanlig at en stedatter går inn. Men når det ikke finnes, hva gjør man da?

– Hvorfor er det viktig for deg at det er du som tar vare på Magdalena?

– Det er sånn vi har hatt det i familien, rett og slett. Det er tradisjon og det er jo tradisjon i flere land. Vi hadde folk boende på gårdene i Norge også, sier Edith.

Magdalenas bestevenn i Krakow har to ukrainske hjemme­hjelpere som bor hos seg og bytter på tolv­timersvakter.

Edith leter etter en ukrainsk kvinne som kan bo med moren i Krakow mens hun selv pendler.

Det er ikke en mulighet alle har.

– Foreldrene dine kommer til å eldes

Å leve tett sammen som mor og datter med to sterke personligheter har ikke bare vært enkelt.

Når det skjærer seg har de et fredstegn – en tommel mellom knokene.

De er stadig gode venner, forteller de.

Flere pårørende til eldre innvandrere forteller at belastningen har blitt ødeleggende for livet og forsterket følelsen av utenforskap i samfunnet, viser Pårørende­undersøkelsen fra 2023.

Etter sommeren tar mor og datter valget om Magdalena skal leve sine siste dager i Polen hvor hun føler seg forstått og hjemme.

Men det er langt fra alle som har mulighet, og heller ikke ønske om å dra tilbake til hjemlandet.

Edith svarer følgende på om hun har noen råd til innvandrere som vil bli værende i Norge:

– Gjør hva du lever og ånder for, men ha det i bakhodet: Foreldrene dine kommer til å eldes en gang.