Demokratiet kjøpes, til dundrende applaus

9 hours ago 2



Vi har lagt bak oss den dyreste valgkampen noensinne, der det ble brukt hele 342 millioner kroner.

Pengedonasjoner til KrF fra rike nordmenn ble tema i valgkampen. Partiet hadde råd til store reklameplakater, som her på en garasjevegg i Vågsbygd. «KrF får masse penger fra milliardærer som vil spare formuesskatt, og dermed kan de kline opp plakater overalt. Noen av pengene havner på min garasje, og jeg har aldri vært noen KrF-fan,» uttalte Ap-velger Iver Holter-Andersen. Foto: Kjartan Bjelland

Politikere som meg heier frem alle donasjoner til eget parti vi kan få. Men la oss kalle en spade for en spade: Demokratiet kjøpes, til dundrende applaus.

Den prinsipielle grunnen til at vi har partidonasjoner i det hele tatt er følgende: Vi lever alle forskjellige liv, og noen av oss har liv som gjør det mye vanskeligere å delta i partier og valgkamp, for eksempel om man jobber turnus, eller bor langt fra partiaktivitet.

For å sikre at også disse har muligheten til å bidra til sitt parti, har vi muligheten til å sette av litt penger for å støtte partiet. Om en person med vanlig inntekt sparer, vil man kunne bistå med nok til at det merkes på partikontoret, om så bare litt.

Foto: Ole Berg-Rusten / NTB

Tobias Stokkeland

Leder i Grønn Ungdom, skribent på Ukeslutt.

Høyresiden får de største pengene fra enkeltpersoner, mens venstresiden (unntatt MDG) får de store pengene fra LO.

Når det gis donasjoner i millionklassen, er ikke dette enkeltpersoner som gir litt støtte siden man ikke kan bistå partiene på fritiden. Det gjør at de som har flest penger å gi, får bestemme mer og mer over hvilken politikk som føres.

Helt grunnleggende er det åpenbart at pengedonasjoner påvirker hvilken politikk vi får, fordi man gir penger til noen partier og ikke andre. Med mer penger kan man ansette flere og flinkere folk, lage grundigere strategier og bruke mer tid på å vinne debatten i sosiale og tradisjonelle medier. Partiene donorene liker best, står derfor bedre stilt til å vinne valg.

Valgkampene kan også påvirke hvilke valg politikere tar, ofte underbevisst. Når et partis valgkampmaskineri kan avgjøre valget deres, er det lettere å la hva som gir donasjoner påvirke hvilke saker du fronter, og hvilke saker du prioriterer. Det kan tross alt stå om jobben din på Stortinget.

Penger i politikken kan også påvirke politikk mer subtilt, fordi det kan påvirke hvem vi bruker tid på å snakke med. En prat med Dag-Inge Ulstein skal, ifølge VG, ha vært nok til at kjendis-investor Øystein Stray Spetalen punget ut med 500.000 kroner før årets valgkamp, til stor hyllest fra Ulstein selv.

Dette handler ikke om akkurat den donasjonen for min del. Men når en prat kan være forskjellen på om man kan drive den valgkampen man ønsker eller ikke, er det lett å forstå at de som kan være villige til å donere penger, får flere kaffe-møter enn andre.

Realiteten er at dette er en ond spiral, der politikere i økende grad tenker på fundraising, og nesten alle gjør det «for å holde tritt».

Høyresiden sier de må ta imot penger fra de store donorene for ikke å bli utkonkurrert av pengene venstresiden får fra LO, LO sier de må gi mer og mer for å veie opp for økende pengegaver til høyresiden, og «sånn går no dagan». I MDG har vi også brukt mye mer tid og krefter enn jeg skulle ønske på å sikre nok smådonorer til å gi oss en «fighting chance».

Jeg vil poengtere at selv om det er en forskjell på rike enkeltpersoner og store fagforeninger, er ikke støtten LO gir til venstresiden uproblematisk. For det første er det dumt om man som medlem er bundet til at en andel av egne penger går til å støtte venstresiden, bare fordi man blir med i en LO-fagforening. Det svekker også LO, fordi mange ikke vil at medlemskontingenten skal gå til partier man ikke støtter.

Pengene i politikken bryter også ned tilliten vår til politikere. Bare mistanken om at politikere er «kjøpt og betalt», svekker tilliten vår til dem. Jeg kan ikke si at de som mister tillit tar helt feil, heller, for kritikken er helt legitim.

Denne perioden har det også bygget seg opp nye eksterne kampanjer for å påvirke valg, som Aksjon for borgerlig valgseier og Aksjon for norsk eierskap. Noen av deres penger har gått til støtte av partier, men også politiske kampanjer, særlig om formuesskatten.

Demokratiet er for fint til at det skal kunne kjøpes.

Jeg tror man skal være litt naiv om man tror dette, kanskje sammen med donasjoner direkte til partiene, medvirket til at denne valgkampen nesten bare handlet om formuesskatt. Det burde nesten være grunn nok i seg selv til å få pengene ut av politikken, for jeg orker ikke en valgkamp til som bare skal handle om akkurat formuesskatten.

Så hvordan endrer vi dette? Det er mange forslag som kan få pengemakten ut av politikken, men det er tre tiltak jeg vil trekke fram som de viktigste.

For det første, forbud mot store donasjoner, med en maksgrense på for eksempel 50.000 kroner.

For det andre, økt stemmestøtte til partiene, så man i mindre grad må basere seg på private donorer. Man kan og gi økt støtte basert på medlemstall eller at staten «matcher» små donasjoner, som øker den relative makten til små donorer opp mot de store.

For det tredje burde man kun ha mulighet til å gi støtte til partier som enkeltpersoner, ikke selskaper eller organisasjoner. Også medlemmer av LO burde måtte samtykke til at deler av kontingenten støtter partier, før det gis i deres navn.

LO vil nok steile, men det er et helt nødvendig kompromiss om vi skal få gjort endringer.

For endringer trengs. Demokratiet er for fint til at det skal kunne kjøpes.

Read Entire Article