Deilig er jorden

Året 2003 er sentralt i fortellingen om hvorfor denne idrettshøsten, 21 år senere, har blitt så viktig.

Det som startet den gang, skal endelig bli tatt videre.

Tider skal komme

Dette dreier seg ikke om den mye omtalte målrekorden på det norske landslaget for menn.

Så mye har den blitt trukket frem det siste året at Jørgen Juve endte med å bli plukket ut til dopingkontroll av Antidoping Norge da det var landslagssamling i starten av september.

Juve døde i 1983, i en alder av 77.

Rekorden hans på 33 fra 34 overlevde ham nemlig grundig.

Først i 24 ble den slått.

Selvsagt av vår tids norske fiksstjerne, Erling Braut Haaland.

Selv den grundig blaserte rogalending klarte ikke skjule sin glede da han dukket opp i intervjusonen på Ullevaal etter kampen.

En opptreden som nesten fremsto som like historisk som rekorden i seg selv.

Superstjerner som Haaland stiller stort sett aldri i sånne sammenhenger i vår tid, hvis de ikke må det av kommersielle eller avtalemessige grunner.

Men den norske vikarkapteinen var ikke bare der. Han var åpenbart oppriktig glad.

Ikke uten grunn.

Men ikke helt den alle trodde, skulle det snart vise seg.

For Haaland skal bli far.

Og rekorden Ståle Solbakken euforisk mente skulle stå i 200 år blir sannsynligvis ikke mye mer enn 70 timer gammel.

Først når Erling Braut Haaland en gang legger opp som landslagsspiller, vil vi ha en fasit som gjør at han kanskje kan se frem til å konkurrere med Juves ni tiår som rekordholder.

Men innen den tid er det en annen utmerkelse som vil bety mye, mye mer for både ham og fotballnasjonen Norge.

For Haaland sikter ikke mot norske mesterskap.

Haaland sikter mot verdensherredømme.

Han vil ikke svare på spørsmål om den eventuelle skuffelsen over ikke å ha blitt tildelt Ballon d’Or, bedre kjent som Gullballen, på denne tiden i fjor.

Altså prisen som verdens beste fotballspiller i sesongen som var.

Prisen gikk til Lionel Messi for åttende gang, med Haaland på plassen bak.

I stedet anerkjenner han det alle andre i større grad nok også burde gjøre, nemlig at en nordmann kom på andreplass i sportsverdenens sannsynligvis tøffeste konkurranse å vinne.

I hvert fall hvis du de siste 21 årene ikke har hett Lionel Messi eller Cristiano Ronaldo.

De to har dominert denne kåringen fullstendig gjennom to tiår. Nå er det slutt.

For første gang siden 2003 er ingen av de to målmaskinene nominert, i motsetning til så vel Haaland som skadede Martin Ødegaard.

Og de to ikonene blir det heller neppe igjen, tross deres nærmest halvreligiøse status i ligaene i USA og Saudi-Arabia.

En ny æra i fotballen starter 28. oktober. Da deles Gullballen 2024 ut i Paris.

Den nye fotballkongen kan meget vel være norsk.

Tider skal henrulle

Det skjer neppe i tennisens verden, der tittelen som gruskonge nå er offisielt ledig.

Selv om Norge fortsatt kan håpe på at suksesskurven snur for vår enslige stjerne Casper Ruud.

Men særlig det siste året har pilen pekt såpass gjennomgående nedover at det ikke lenger kan unnskyldes som naturlige svingninger – i en sport med ekstremt små marginer og også intenst hard konkurranse. Ruud er nå på 9. plass på verdensrankingen, langt bak de aller beste.

Da er det lett å glemme at Ruud var ett eneste slag unna å bli nummer 1 på verdensrankingen under US. Open ettersommeren 2022.

Ett eneste slag fra historiebøkene.

I norsk sammenheng er han uansett nedskrevet der for lengst.

Men heller ikke her er det dét som virkelig teller.

For er man så nær toppen, vil det være plassen aller øverst som er det eneste virkelig tilfredsstillende, uansett hvilke deler av livet man snakker om.

I mannetennisen er mulighetene for å nå dit større enn på veldig lenge.

21 år, for å være ganske nøyaktig.

2024 går inn i historien som det første år siden, jo da, 2003 der ingen av «de tre store» vant en Grand Slam.

Tennisens tre musketerer i form av Roger Federer, Novak Djokovic og Rafael Nadal har vært dominerende på en måte man aldri tidligere har sett.

66 Grand Slam-titler har de tatt til sammen.

Tar man med tre slike titler til fra tennisens d’Artagnan, skotske Andy Murray, er det veldig lite igjen til de andre.

Nå er den unike æra over, etter at Nadal på torsdag annonserte at det hele er over for ham etter Davis Cup i Malaga i november, to år etter at Federer gjorde det samme.

Også Murray ga seg tidligere i år.

Den eneste gjenværende aktive, serbiske Djokovic, lød som han også innså at hans tid veldig snart er over da han kommenterte Nadals beslutning i Shanghai på fredag.
«En del av meg forsvant med dem. En stor del».

Uansett skal tennisen ha en ny gruskonge når vi kommer til French Open i Paris i mai, der Nadal har vunnet unike 14 ganger.

Siste gang i 2022 etter overlegen finaleseier mot Casper Ruud.

Om det er hans landsmann Alcaraz, italienske Sinner eller for den del tyske Zverev.

Lite tyder altså dessverre på at det er en nordmann som blir den neste.

Slekt skal følge slekters gang

Sjansen var der. Nå er den sannsynligvis borte.

Dette er idrettens vakre og samtidig brutale vesen.

Der kamper skal vinnes, motstandere nedkjempes og rekorder skal slås.

Der er igjen essensen.

Rekorder skal alltid bli slått.

Om det er dem til Jørgen Juve, Rafael Nadal, Karsten Warholm, Marit Bjørgen, Mikaela Shiffrin eller Tom Brady.

Eller for den del Erling Braut Haaland,

For Ståle Solbakken tok altså grundig feil da han i euforien etter landslagsmål 33 og 34 mot Slovenia sa at dette er en rekord som skal holde et par hundre år.

Svaret er nok heller at den holdt i tre dager.

Til Erling Braut Haaland spilte mot Østerrike i Linz en søndag kveld i oktober.

Innen nasjonsligaen er ferdigspilt i november kan landslagstotalen allerede ha rundet 40 mål.

Mens ingen lenger husker Jørgen Juve.

Og slik vil det bare fortsette.

I idrettens verden er oss nemlig ingen evig frelser født.