«Deilig å ikke ane hva som skal skje»

Det er godt gjort å bygge opp mystikken i en film på en måte som gjør den umulig å forutsi. Dette har regissør Zach Gregger nå prestert to ganger på rad.

Først i «Barbarian» (2022), og nå altså i «Weapons». Den bygger nemlig på et konsept som gir grobunn for flere ville teorier, men holder oss lenge i mørket hva løsningen angår.

Når det etter hvert formes en slags forklaring, mister nok filmen litt av sin appell, men Gregger holder likevel interessen ved like med flere gode skrekkgrep og effektive virkemidler.

«Weapons» har noen skikkelig gode skvettetriks i ermet, samt en gjennomgående guffen følelse av mørk uberegnelighet som gjør dette til gysende god underholdning.

En skoleklasse forsvinner

Dette er en film der man helst ikke bør vite så mye om handlingen, annet enn utgangspunktet: En hel skoleklasse i en liten amerikansk by forsvinner på mystisk vis, bortsett fra lille Alex (Cary Christopher).

Fortvilte foreldre legger skylda på læreren Justine (Julia Garner), blant andre Archer (Josh Brolin). Hun får imidlertid støtte fra rektoren Andrew (Benedict Wong) og ekskjæresten Paul (Alden Ehrenreich).

Sistnevnte er også en politimann som har en pågående krangel med den narkomane omstreiferen Anthony (Austin Abrams).

Alle disse figurene får hvert sitt kapittel i løpet av filmen, som gradvis graver dypere i hva som egentlig har skjedd med den forsvunne skoleklassen.

I tillegg har historien ytterligere en figur, glitrende spilt av Amy Madigan, som filmen skal få introdusere selv.

Full av skremmende undring

Det går ikke mange minutter av «Weapons» før man er sugd inn i et filmatisk univers med klare referanser til gamle skrekkmestere som Wes Craven og John Carpenter, samt nyere navn som Ari Aster og David Robert Mitchell.

Småby-Amerika danner nemlig også her et lunefullt bakteppe med en mørk atmosfære badet i varme farger, strålende fotografert av Larkin Seiple («Swiss Army Man», «Everything Everywhere All at Once», «Wolfs»).

Filmens tone er skrekkdrevet, men har samtidig innslag av bitende humor. Den er også full av herlig og skremmende undring, noe som pirrer nysgjerrigheten og skjerper konsentrasjonen.

Den «Short Cuts»-aktige kapittelinndelingen gjør at overlappende historietråder blottlegger biter av mysteriet, der publikum selv må legge sammen to og to for å løse det, og det er deilig å ikke ane hva som skal skje.

«Weapons» mister riktignok litt av grepet etter en sentral avsløring, men den mister ikke evnen til å underholde med godt skuespill, pirrende skrekk og en formmessig stilsikkerhet som gleder.