Dealen som kan komme i kjølvannet av denne scenen, er ikke det Ukraina ønsker seg

Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj i Det hvite hus med USAs president Donald Trump og visepresident J.D. Vance. Foto: Mstyslav Tsjernov, AP/NTB

Dealen som kan komme i kjølvannet av scenen, er ikke det Ukraina ønsker seg.

Scenene fra Det hvite hus lørdag satte en støkk i selv hardbarkede analytikere.

Det ble ingen undertegning av mineralavtalen som skulle gi Ukraina en indirekte amerikansk sikkerhetsgaranti landet sårt trenger. I stedet fikk man krangling for åpen scene mellom president Donald Trump, visepresident J.D. Vance og president Volodymyr Zelenskyj.

I etterkant har kommentarene på sosiale medier handlet om hvem som startet munnhuggeriet. De er gjerne fordelt i to leire, med en klar skyldfordeling på en av sidene, enten det er mot Zelenskyj eller mot Trump og Vance.

Scenen som utspant seg, symboliserer to gjensidig forsterkende årsaker til at verden er blitt farligere:

1. Diplomatiet spiller en stadig mindre rolle i internasjonal politikk.

Dette er ikke en helt ny trend. Alt i 2018 publiserte den amerikanske diplomaten Ronan Farrow boken «War on peace», som beskriver hvordan diplomatiet har måttet vike plassen for bruk av militær makt i USAs utenrikspolitikk over en 20-årsperiode.

I 2014 valgte Russland militær intervensjon og annektering av Krym i stedet for diplomati som svaret på Ukrainas Maidan-revolusjon og regimeskifte. Forhandlingsprosessene i Minsk og avtalene de resulterte i, skulle bidra til en løsning på konflikten, men begge parter er i ettertid både blitt anklaget for og har uttrykt seg som om prosessen bare var et skalkeskjul for å vinne tid til å bevæpne seg før neste runde.

Mens Russland kynisk har utnyttet diplomatiske kanaler til å hamre inn sin propaganda, har det liberale Vesten begynt å forveksle diplomatisk kontakt med moralsk bifall av motpartens folkerettsstridige maktbruk.

Siden (re-)invasjonen av Ukraina i 2022 er diplomatiet blitt enda mer marginalisert, gjennom en offentlig retorikk som umuliggjør diplomatisk kontakt. Kreml har foredlet konspirasjonsteorien om at Vesten vil Russland til livs via Ukraina og aldri er til å stole på, men har ikke samme problem som de vestlige aktørene. Kreml kan skamløst endre sin propaganda, bare fjerne USA fra konspirasjonsteorien og la Europa stå igjen som fienden nå når Trump har inntatt Det hvite hus.

Kreml må heller ikke forholde seg til et talende hjemmepublikum som er blitt mobilisert rundt ledernes kampparoler. Det må europeiske statsledere.

De gjentatte parolene om at dette er en «uprovosert krig», at man vil støtte en ukrainsk motstand «as long as it takes» og endog at «våpen er veien til fred», har lukket Trump-USA og nå Europa inn i et spor der diplomati synes utelukket og illegitimt som redskap for å stanse krigen.

Man har ikke sørget for, i det stille, å forsøke å opprettholde diplomatisk kontakt med Russland, selv om man noen ganger har innrømmet at krigen sannsynligvis avgjøres ved forhandlingsbordet.

2. Mer mediebruk og økt polarisering.

For det andre bidrar den stadig tiltagende medieringen av utenrikspolitikken og den polariseringen mellom internasjonale aktører den innebærer, til å undergrave diplomatiets relevans og virke.

Fra presserommet i Det hvite hus driver Trump, som den realitystjernen og businessmannen han er, radikal, mediert politikk. Han snakker først og fremst med hjemmepublikum, ikke med Zelenskyj. Trump skal levere på sitt løfte om å gjøre Amerika stort igjen.

Det viktige for ham i denne scenen er å vise for sitt publikum at han kan gjøre en deal og hamle opp med «diktatoren» Zelenskyj. Han sier det til og med rett ut idet Vance lurer på om de skal bryte av seansen.

Scenen er dessuten del av hans revansj mot Biden-administrasjonen og Europa. Poenget er nettopp å forholde seg til Zelenskyj, som angivelig lurte den foregående administrasjonen inn i en kostbar og farlig krigshissende politikk, på motsatt måte av det Biden gjorde.

Zelenskyj på sin side snakker først og fremst til sitt publikum i Ukraina, Europa og i den amerikanske kongressen. Han gjentar budskapet han har hatt siden begynnelsen av krigen. Ingen av partene har forsøkt å sette seg inn i motpartens syn på saken. Det hadde vært lurt, ikke for å akseptere motpartens syn, men for å forstå hvor han kommer fra og identifisere overlapp i interesser, slik at man kan komme frem til en avtale.

Diplomati er å skjønne hvordan motparten tenker, og få til så mye som mulig av det man selv mener er viktig, innenfor den andres mulighetsrom. Derfor har praksis vært å møtes i lukkede rom, bruke etablerte metoder og støtte seg på skolerte diplomater. For å føle hverandre på tennene når publikum ikke ser på!

Ukrainas posisjon er nå svakere enn den kunne ha vært

Nå kan vi stå i en situasjon hvor diplomatiet som løser Ukraina-krigen, kuppes av Trump og Putin. Altså to figurer som kan komme til å «cut a deal», der lukrative økonomiske kontrakter for USA i Russland gis i bytte mot ukrainsk territorium og russisk sikkerhetspolitisk dominans i post-sovjet. For Trumps del kanskje uten det etablerte diplomatiske korpset, men med de amerikanske oligarkene i teamet. For Putins del med den delen av det etablerte diplomatiske korpset som er innvevd i de russiske sikkerhetsetatene og oligarkiet.

Dealen som kan komme i kjølvannet av scenen, er ikke det Ukraina ønsker seg.

Ikke bare ble sjansene for amerikanske sikkerhetsgarantier, om enn indirekte, svekket. Trump sitter igjen med en bekreftelse av Putins beskrivelse av Zelenskyj som en umulig forhandlingspartner, uten at Zelenskyj fikk solgt inn sin solide erfaring med Putin som forhandlingspartner.

Dette gjør Ukrainas posisjon ved bordet enda svakere enn den kunne ha vært. Dette er nok også grunnen til at europeiske politikere og Nato-sjef Mark Rutte i etterkant har indikert at Zelenskyj må forsøke å reparere forholdet til Trump.

Forhåpentlig er det ikke for sent. Trumps våpenstans 3. mars er hjerteløs politikk, men kan være myntet på å presse Zelenskyi tilbake inn i dealen.

Diplomatiets rolle for veien videre

Løsningen på ukrainernes og europeernes brutale dilemma kan ikke være en fortsatt offentlig insistering på talepunktene om at Putin-regimet er illegitimt som forhandlingsmotpart, krav om full de facto-kontroll over ukrainsk territorium og en europeisk politikk i tråd med disse.

Et forsøk på å stille med våpen og menn som sikkerhetsgarantist for Ukraina i stedet for USA kan ikke være eneste spor man forfølger i dagens situasjon.

Moralen i dette dramaet er helt klart. Det har den vært fra krigens dag én: Det er Russland som er aggressor og fører en folkerettsstridig krig. Men prinsippolitikken må nå matches med en mer realpolitisk tilnærming. Dette er ikke nødvendigvis uetisk heller, all den tid det er noe som heter konsekvensetikk.

Det er mot én million døde og sårede på begge sider til sammen. Det er flertall i både ukrainske og russiske befolkninger for å avslutte krigen. Dette taler for å støtte forhandlingssporet ved siden av fortsatt hjelp til Ukraina. Våpenhjelp alene kan være veien til en utvidet krig på et tidspunkt da Russland er selvsikkert og den amerikanske sikkerhetsgarantien er svak. Storbritannia og Frankrike snakker om europeiske fredsbevarende styrker i en «koalisjon av villige».

Tysklands nye leder Friedrich Merz har snakket om å levere Taurus-raketter til Ukraina. Men gjennom hele denne krigen har man vært uvillig til å sette egne styrker på bakken i Ukraina og la Ukraina bruke langdistanseraketter for å ramme lenger inn i Russland. Grunnen har vært frykt for at krigen skulle utvides til en Russland-Nato-krig. Uten USA i ryggen har man enda større grunn til å frykte en slik eskalering.

Selvfølgelig må Europa støtte Ukraina, men det må skje på en måte som kan hjelpe dem å overleve i en ny verden.

I det lengre perspektivet er det sannsynligvis riktig å styre mot en mer uavhengig forsvars- og sikkerhetspolitikk for europeiske land, smidd ut fra på hva som er rett, men ikke hvem som har rett. Dette bør også være en politikk der diplomati er viktig. Ikke fordi man ønsker å gi moralsk bifall til hverken Trump eller Putin, men for å sikre landenes interesser og innbyggernes rettigheter.