De venter på en ny frelser

7 hours ago 4

Kortversjonen

Demokratene trenger en frelser med religiøs appell for å vinne tilbake makten, mener VGs kommentator.
Både Obama og Trump kuppet sine partier med karisma og appell til velgerne.
Nå venter Demokratene på en ny frelser som kan gjenta bragden.
Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.

Sent på kvelden den 5. november i fjor, etter at det ble åpenbart at Donald Trump ville bli USAs president for andre gang, forlot visepresident og Demokratenes presidentkandidat Kamala Harris sin egen valgvake i stillhet.

Hun holdt ingen tale, og etterlot sine tilhengere og frivillige valgkampmedarbeidere, målløse og sønderknuste.

Siden den natten har Demokratene vært uten noen form for ledelse eller frontfigur.

Tafatte har de stått og sett på hvordan Trump-revolusjonens spøkelse feier over USA med en handlekraft man ikke har sett siden Franklin Delano Roosevelt på 1930-tallet.

For amerikansk partipolitikk er ikke som den europeiske.

Det er ikke den samme partistrukturen av viktige lokallag, sentralkomiteer, samarbeidskomiteer, nominasjonskomiteer eller valgkomiteer som umiddelbart setter i gang når man har gått på et nederlag for å sikre at man tar makten tilbake ved neste korsvei.

Partiene eies av den til enhver tid sittende presidenten.

Er man i opposisjon tilhører partiet den sist avgåtte presidenten som vant et valg.

Og når en sittende president blir kastet eller trekker seg, noe som bare har skjedd fem ganger siden 1945, legges partiet ut på det åpne marked og venter på høystbydende.

Trump klarte mesterstykket å ta eierskapet tilbake etter valgnederlaget i 2020.

Det kan ikke Joe Biden gjøre, og Kamala Harris har forspilt sin sjanse.

Så nå venter Demokratene på at en redningsmann eller kvinne skal melde seg - helst en med en nesten religiøs appell.

Jeg dekket innspurten av Obamas valgkamp i 2008 tett. Det var som å henge i hælene på et religiøst korstog.

Obamas «Hope & Change»-kampanje feide gjennom stat etter stat som en vekkelsesbevegelse og vakte en type begeistring jeg aldri hadde sett etter å ha jobbet med norsk politikk siden slutten av åttitallet.

På mange måter representerte Obama et kupp i det Demokratiske partiet. Partieieren, den tidligere presidenten Bill Clinton, hadde utpekt sin egen kone som partiets neste presidentkandidat.

Men så kom altså Obama inn fra sidelinjen med sin Kennedy-karisma og sine Martin Luther King-talegaver og trollbandt velgere langt utover Demokratenes tradisjonelle rekker.

Det var noen av de samme mekanismene som kicket inn åtte år senere, da Trump vant valget første gang.

Den forrige republikanske presidenten, George W. Bush, hadde utpekt sin bror Jeb som partiets neste presidentkandidat.

Men så kom altså Donald Trump inn fra sidelinjen med sin storkjefta businessmann-karisma, sin Reality TV-kompetanse og sin anti-Obama-appell og kuppet grasrota i partiet rett foran øynene på et ydmyket Bushdynasti.

Og ikke bare dem, hele partieliten var egentlig i mot ham.

Mange av dem som ble med ham inn i regjering i 2017 jobbet aktivt for å begrense ham.

I løpet av de siste årene har han slukt hele partiet med MAGA-bevegelsen sin og tvunget amerikanernes Grand Old Party til å bli en personkultus rundt ham.

Det er ikke enhver amerikansk presidentvalgkamp som bærer preg av vekkelser.

Og ikke alle presidenter står frem som Frelsere. Men de som gjør det forandrer gjerne partiet for all fremtid og former det i sitt bilde.

John F. Kennedy, som i 1960 vant en av de mest knepne valgseierne noensinne, forandret det Demokratiske partiet fra å være et parti av sørstatspopulister for arbeidsfolk med klare rasistiske elementer til å bli det moderne, liberale partiet med størst appell nordpå og på vestkysten.

Ronald Reagan fløt frem på en bølge av konservatisme og ideen om USA som et lovet land for et utvalgt folk.

Samtidig ga han Det republikanske partiet en kulturell høyredreining med forsterket motstand mot abort, sterkere vern om retten til å eie våpen og hardere linje i utenrikspolitikken.

Også Bill Clinton, med sine godt kjente menneskelige svakheter, hadde noe «frelsersk» over seg da han kom overraskende inn i valgkampen 1992 fra Hillbillystaten Arkansas og gjenerobret makten for Demokratene for første gang på tolv år.

Joe Biden var ingen frelser.

Han var en trygg bestefartype som kunne skape ro og stabilitet etter fire intense år med Trump og et halvt år med Covid. Dessverre for demokratene morknet han raskt i jobben, og måtte skiftes ut mot sin vilje.

Gitt at hun bare fikk fire måneder på å aksle en oppgave som kandidatene pleier å bruke minst halvannet år på, gjorde Kamala Harris en formidabel spurt.

Men noen frelser var hun ikke. Kampanjen hennes i 2020 kollapset før den var i gang, og som visepresident hadde hun vært bortimot usynlig.

Demokratene er frustrerte, forbannet og fortvilet over Donald Trump, og hvordan han er i ferd med å demontere hele systemet og alle institusjonene som Det demokratiske partiet holder hellig.

Men samtidig virker de fullstendig handlingslammet.

Det er noen forsiktige bevegelser i katakombene blant partiets mest trofaste.

Guvernørene Josh Shapiro, Gretchen Whitmer og Gary Newsom fra henholdsvis Pennsylvania, Michigan og California.

Den tidligere transportministeren og småbyordføreren Pete Buttigieg.

Hvem har størst «frelser»-potenisal? aJosh Shapiro bGretchen Whitmer cGary Newsom dPete Buttigieg eEn ukjent person

Men aller helst: En vi ikke vet hvem er. En ukjent, utvalgt som selv knapt kjenner sin skjebne og oppgave ennå.

En gårdsgutt fra Tatooine.

En kullgraverdatter fra Distrikt 12.

En tikkende bombe av politisk talent og kraft som kan komme seilende inn fra det store intet.

Erklære sitt kandidatur på kirketrappen i en amerikansk småby en dag i overgangen mellom 2026 og 2027.

Gå fra triumf til triumf under nominasjonsvalgene vinteren og våren 2028.

Før han eller hun aksepterer nominasjonen under Hallelujah-rop under landsmøtet i august.