De som velger å være mer hjemme med barna er ikke drevet av 50-talls estetikk eller ytre høyre

DEBATT: Jeg ble raskt lys våken da jeg leste Natasja Askelunds kommentar i Aftenbladet nylig. Ikke først og fremst fordi vi er uenige, men på grunn av det voldsomme fiendebildet hun maler med brede strøk.

Jeg synes det er trist hvis foreldre skal bli fortalt at småbarna har et behov for utdannede pedagoger og statlig omsorg fra ettårsalderen. Det tror jeg er helt feil. Foto: Shutterstock

Jeg lurer oppriktig på: Hva godt og nyttig tilfører det denne debatten å skape virkelighetsfjerne karikaturer, sause sammen en rekke ulike temaer med høyst tvilsom sammenheng, og avslutningsvis skylde alt på én og samme årsak: Skummel, fremmed ideologi som vi må bekjempe for enhver pris?

Askelunds innspill inngår i en lang rekke angrep på og advarsler om den angivelige «tradwife-trenden». Hun bidrar riktignok med en litt annen vinkling enn de fleste jeg har lest – for der de fleste skriver om manglende pensjonspoeng og økonomisk selvstendighet, kommer Askelund med skarpe beskyldninger og skremmebilder: «Total mangel av fellesskapsfølelse og samvittighet for samfunnet vårt», «diskusjonen (...) er farlig», «skremmende», «forkle og marsjstøvler for å kjempe mot demokratiske rettigheter».

Jeg frykter polariseringen

Jeg har ingen ting imot uenighet og debatt rundt likestillings- og familiepolitikk, men jeg mener det bør foregå på redelige premisser. I en allerede svært polarisert og unyansert offentlig samtale, er behovet langt større for at vi lytter til hverandre og dropper kampretorikken. Vi som velger å bli lenger hjemme med barna enn det samfunnsnormen forteller oss, står ikke med forkle og marsjstøvler på, men det hadde vært fint å ikke bli så kraftig misrepresentert i media dag ut og dag inn.

De aktuelle spørsmålene er nemlig langt mer sammensatte og nyanserte enn det Askelund skisserer i sin patosfylte tekst. Nå om dagen kan man få inntrykk av at det er småbarnsmødrenes ansvar å redde både velferdsstat og skrantende kommuneøkonomi med sine hender og skattekroner. Jeg skal ikke utgi meg for å kunne mye om samfunnsøkonomi, men jeg er ganske sikker på at det er enkelte faktorer i dette regnestykket som sjelden tas med.

Hva med psykisk helse og trygge barn?

Det går lenge mellom hver gang jeg leser noe som helst om de svært høye, statlige kostnadene per barnehageplass. Og med tanke på statens subsidiering av barnehageplasser, er det faktisk helt legitimt å stille spørsmålet om noen av disse skattekronene også burde finansiere mer fleksible omsorgsløsninger – også i eget hjem.

Å anklage hjemmeværende småbarnsforeldre for å ikke bidra til fellesskapet og snylte på staten, er i beste fall en sterk overdrivelse, i verste fall totalt misvisende. Og når vi først snakker om samfunnsøkonomi – hvor blir det av aspekter som forebygging, stabile familier, psykisk helse og trygge barn? Og hva med verdier som ikke kan måles i penger – mer tid med egne barn, å få ta del i deres utvikling, sosiale liv og milepæler? For: Dette må i mye større grad handle barna.

Fellesnevneren for oss som velger å være helt eller delvis hjemmeværende for en tid, er faktisk ikke 50-tallsestetikk og reaksjonære ideer fra ytre høyre, men hva vi oppriktig tror er det beste for våre barn og familier. Jeg, og mange andre, er overbevist om at de aller fleste ett- til treåringer har det bedre hjemme hos en av sine primære omsorgspersoner enn i barnehagen.

Dette er ikke bra for ettåringer

Jeg synes det er trist hvis foreldre skal bli fortalt at småbarna har et behov for utdannede pedagoger og statlig omsorg fra ettårsalderen. Det tror jeg er helt feil, og det tror jeg man kan argumentere rasjonelt og overbevisende for. Og da er det vel heller ikke så rart om enkelte stemmer tar til orde for bedre tilrettelegging for et slikt valg?

Kanskje det i alle fall ikke er så urimelig å ta samtalen? Dette er sensitive emner å diskutere, fordi man så fort støter borti andres livsvalg og debatten har så mange innfallsvinkler og perspektiver. Det er heller ikke lett å prøve å lytte til og forstå de man er skikkelig uenige med. Men man må forsøke likevel. Og løsningen kan aldri være å slåss mot en karikatur som motparten ikke kjenner seg igjen i.

Vær gjerne grunnleggende uenig i argumenter, verdisyn og verdensbilde, og si gjerne imot! Men dropp stråmannsargumentasjonen og skru på nysgjerrigheten. Og kanskje må vi iblant innse at vi innretter våre liv etter temmelig ulike verdier. Alle prioriteringer går dessuten på bekostning av noe, og så må man ta valg deretter – basert på hva vi tror er godt, sant og realistisk gjennomførbart i eget liv. Men i denne debatten har det i alle fall blitt utdelt mer enn nok merkelapper.