De sitter på skattene Trump vil ha

I en stue i en blokkleilighet i Zavallya sitter fire generasjoner samlet rundt bordet. Oldemor, baba Sasha, blir 96 år i dag.

Under feiringen spiller oldebarnet Artem (19) en metall-jam på gitar. Hun skjønner ikke noe særlig av musikken, sier hun, men han spiller i alle fall høyt.

Hun hører så dårlig at det liker hun.

Få kilometer unna og dypt nedi bakken under spisebordet de sitter rundt, er skattene som USAs president Donald Trump krever å få tilgang til.

Hele landsbyen her er bygget opp rundt dem: mineralene.

Alle som bor her har noe med de store, åpne gruvene å gjøre; Baba Sasha har en datter, et barnebarn og en svigerdatter som fortsatt jobber der.

Men stort sett er det stille i gruveanleggene, og gangene i driftsbyggene er tomme. Nesten ingenting hentes opp fra bakken nå.

Baba Sasha hadde ikke trodd at hun skulle leve gjennom enda en krig.

– Det er ingenting bra med det, folk gråter, begraver slektninger, hva bra kan du si om krig, spør hun.

Fere personer mangler rundt bordet. Noen i familien kjemper ved fronten, andre er forhindret fra å reise.

De vet også hvor mye en mineralavtale kunne betydd for alle de som bor der.

En gang var Zavallya et sted med rene gater, et velholdt offentlig torg, og blomster i hvert bed. Mangel på investeringer i gruven har gjort at folketallet har gått ned, og stedet har forfalt.

Med krigen har det blitt enda verre: Ingen tør å investere i oppgraderingene som trengs.

De sitter på gull, men det blir bare liggende der.

– Uten fabrikken vil landsbyen dø, sier Kateryna (65), som har jobbet der hele sitt voksne liv.

– Folk her har et virkelig tøft liv, legger kollegaen Iryna (50) til.

Samtidig har de betalt dyrt for krigen. Mange har mistet sønner og døtre. Noen vet ikke hva som har skjedd med familiemedlemmene sine.

De vil ha en mineralavtale. Men ikke for enhver pris.

Potensialet er enormt. Gruveanlegget i Zavallya produserer grafitt, som kan brukes i alt fra produksjon av blyanter til atomenergi. Ikke minst er det helt nødvendig i produksjonen av batterier.

Grafitt er trukket frem som et av de kritiske råmineralene Ukraina kan være i verdenstoppen som leverandør av. Selskapet som jobber her, er det er det eneste i Ukraina som utvinner og bearbeider naturlig grafitt.

Hvis de skal nå verdenstoppen må de ha nytt og mer moderne utstyr. Det får de ikke så lenge krigen pågår.

De tror heller ikke det vil hjelpe om krigen tar slutt, så lenge det er en konstant trussel at Russland og Vladimir Putin kan gjøre nye forsøk.

Nå håper de at mineralavtalen som diskuteres med Trump og USA kan gi nytt liv til anlegget og landsbyen.

– Jeg er absolutt for en mineralavtale, fordi hva er poenget med disse mineralene om de bare ligger i bakken og ikke blir brukt. Avtalen kan gi folk muligheter til å få lønn, og landet muligheten til å få nye skatteintekter, sier fabrikksjef Valeriy Kharkovets (55).

←Valeriy Kharkovets

Fabrikksjef

Det åpne dagbruddet kutter dypt og bredt gjennom det flate landskapet.

Inne i fabrikklokalet like ved er det ikke et menneske. De enorme kvernene som skulle gått 24 timer i døgnet og knust stein og grafitt til pulver, står stille.

I stedet for lyden av maskineri er det ekko i trappene.

Til tross for at avtalen ikke ble signert som planlagt etter krangelen mellom Zelenskyj og Trump forrige uke, har Valeriy tro på at det vil skje.

Men han er også klar på at det som lå på bordet da, ikke var bra nok.

– Jeg tror det var et spill fra amerikanernes side, fordi de hadde ikke noe i avtalen utenom mineralene, ingen sikkerhetsgarantier.

Trump vil ikke gi løfter om hva de gjør dersom Russland bryter løfter og avtaler de gir nå.

Ukraina er rikt på mineraler som jernmalm, mangan, grafitt, titan, kull, samt sjeldne jordartsmetaller og litium, som er viktige for batteriproduksjon og annen industri.

Ja. Samtalene mellom USA og Ukraina har i stor grad handlet om mineralavtalen. Ukrainas presiednt Zelenskyj har beskrevet den som et første steg, og håper videre forhandlinger kan gi sikkerhetsgarantier - det vil si garantier om at det får konsekvenser hvis Russland bryter løfter og avtaler fremover.

Utenfor fabrikken laster Olexandr (50) de siste sekkene med grafitt fra den korte, fire uker lange produksjonen i fjor, over på en lastebil som skal ta dem med til det europeiske markedet.

Sjefen Valeriy stoler ikke på at Russland ikke vil invadere igjen. Det tror han ikke investorer gjør heller, når det kommer til å legge store penger i nytt utstyr som trengs.

– Hvorfor skal de tørre det? Vi har ingen garantier, det holder ikke med Trumps ord.

Men han har et stort håp:

– Jeg tror den vil bli signert. Det var bare ikke tiden for det.

Baba Sasha (96) skåler, og tømmer et lite glass med klar væske. Oldebarn Artem (19) kaller vodka hennes superkraft.

Familien samlet til bursdagsfeiring denne dagen, mangler to barnebarn som tjener langs fronten. Savnet er likevel størst etter mannen til datter Natalia (45), Artems far.

Han har vært savnet siden april 2023, da han kjempet i nærheten av Bakmut, der Wagner-gruppen opererte.

Den beryktede private leiesoldatgruppen kjempet på russisk side, men etter det plutselige opprøret mot presidenten ble lederen drept. Siden har gruppen nesten blitt hvisket fra historien, sammen med sporene etter krigsfangene de tok.

– Det var flere folk som forsvant i området i samme tidsrom, som antas å være tatt til fange av Wagner-soldatene. Etter at de trakk seg ut er det ingen informasjon. Om han lever, er tatt til fange eller begravet i en massegrav – det er ingen som vet, sier Natalia.

Hun får tårer i øynene når hun snakker om mannen. Familien har prøvd alt for å få svar, men russiske myndigheter forsøker å late som om Wagner-gruppen aldri eksisterte, sier Natalia.

– Hvis han er fanget så kan vi prøve å få ham tibake. Hvis han er død kan vi skåle for ham. Det verste er å leve i usikkerhet.

Rundt omkring i landsbyen er det mange bord med tommer stoler, etter mennene som ble kalt ut i krig.

Mennene som før holdt kvernene i gang i gruvanleggene.

Mange av dem som er igjen i Zavallya, er pensjonister som jobber i gruven de få gangene i året den er operativ. Ellers livnærer de seg av det de kan produsere og dyrke selv.

Anna (30) har griser, høner og ender, og dyrker grønnsaker som konserveres gjennom hele året.

Mannen hennes er fortsatt hjemme. Han håper han ikke blir kalt inn til fronten.

– Nei, ikke for å kjempe i fem dager og bli sendt hjem i en kiste.

I sentrum av landsbyen, like ved torget, har de et minnesmerke for arbeidere ved fabrikken som har falt i kampene.

– Det viktigste vi vil er at krigen skal ta slutt, og at vi ikke har mistet våre menn for ingenting, sier Volodymyr (60).

Han er pensjonert, men fotsatt tar skift ved fabrikken når det er mulig.

– Og at de som er fanget slipper fri så snart som mulig. Hver familie har en sønn som kjemper, og alle er bekymret for dem, legger kollegaen Halyna (60) til.

Det neste de er opptatt av, er at noen skal investere i fabrikken på en måte som kan bygge opp lokalsamfunnet.

Men da holder det ikke med en midlertidig våpenhvile, eller en avtale som ikke forsikrer at Russland ikke kan angripe igjen, sier de.

– Under krigen er ingen investeringer smarte. Og Putin kommer ikke til å la oss være i fred. Han vil riste oss helt til han rister sjelen ut av oss.

Anton Kundinov bidro i felt til denne reportasjen.

Tips oss