De mest konservative muslimene i Norge bor i det jeg vil tillate meg å kalle koransløyfen

Forfatter og politiker Abid Raja (bildet) har satt i gang en nyttig debatt om muslimer i Norge, mener kronikkforfatteren. Foto: Stig B. Hansen

Da sørlandsmuslimer flyttet til Oslo, fortalte flere at de fikk kultursjokk.

Dette er en kronikk. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et kronikkforslag, kan du lese hvordan her.

Med ny bok og kronikk har forfatter og politiker Abid Raja (V) satt i gang en nyttig debatt om hvorvidt muslimer er dårlig integrerte i det norske samfunnet. Han har gode poenger, selv om de gjelder mer for Oslo enn resten av landet.

Siden tidlig 1990-tall har jeg dybdeintervjuet muslimer i ulike deler av landet. Her vil jeg kommentere tre av Rajas synspunkter i lys av hva disse muslimene har lært meg.

Mindre kontakt

For det første: Konsentrert bosetting på samme sted gjør at kontakten med det norske storsamfunnet blir mindre. Et eksempel er Rajas møte med streng religiøsitet og intern sosial kontroll hos elever på skoler i Oslo med stort muslimsk flertall. På den andre siden er han begeistret for integreringen i fiskevær og småkommuner som tar imot asylsøkere med åpne armer.

Tilsvarende bibelbeltet på Sør- og Vestlandet utgjør deler av Oslo- og Drammens-området det jeg tillater meg å kalle «koransløyfen». Her er andelen muslimer høy. Ut fra intervjuene jeg har foretatt, er det forskjell i tenkning mellom muslimer vokst opp i koransløyfen og dem med oppvekst i resten av landet.

Geografien påvirker hvilken form for islam de velger å følge. For å si det populært: Norsk bygde-islam har en tendens til å være mer liberal en koransløyfe-islam.

Sørlandsmuslimer fikk kultursjokk

To eksempler på dette: Jeg har bodd i Kristiansand i over 30 år. Hele tiden har jeg hatt kontakt med muslimske miljøer på Sørlandet. Her møtte jeg tidlig muslimsk ungdom som både i språk og religiøsitet var preget av «bløde konsonanter». Da de flyttet til Oslo, fortalte flere at de fikk kultursjokk.

De beskrev et strengt miljø med høy sosial kontroll. Dette bildet ble støttet av flere som selv hadde vokst opp i koransløyfen.

En ung kvinne opplevde det tyrkiske miljøet i Oslo som mer konservativt enn miljøet i Tyrkia: «Oslo er som en tyrkisk landsby der alle passer på alle. Mens utviklingen har gått fremover i den tyrkiske byen foreldrene mine kom fra, har utviklingen stått helt stille her.»

I et prosjekt intervjuet jeg 30 unge muslimer om synet på livet etter døden. Ett av spørsmålene dreide seg om hva som skjer med ikke-muslimer når de dør. Alle fra Sørlandet – både konservative og liberale – hadde ikke-muslimske venner som de opplevde som snille og vennlige.

Og absolutt alle mente at slike gode ikke-muslimer kan komme til paradiset. Ungdommene fra koransløyfen var mer delt. Noen av dem var på linje med sørlandsmuslimene. Likevel var mønsteret tydelig: Jo færre ikke-muslimske venner de hadde, jo strengere var tankene deres om hva som skjer med ikke-muslimer etter døden.

Vi ser den samme trenden internasjonalt. I flere år har jeg gjennomført lignende intervjuer i muslimske land. Muslimene der var enige om at ikke-muslimer – uansett hvor gode mennesker de er – blir dømt til evig fortapelse. Disse synspunktene følger en vanlig måte å tolke Koranen på. Det viser at flyttingen til Norge har medført at mange har endret synet på dette viktige religiøse spørsmålet.

Forskjellen mellom Norge og Sverige

Abid Rajas poeng bygger på elementær logikk: I miljøer med nesten bare muslimer får man færre ikke-muslimske impulser.

Pakistanske og tyrkiske arbeidsinnvandrere på begynnelsen av 1970-tallet valgte selv hvor de ville bo. Da flyttet de til områdene jeg kaller koransløyfen.

Flyktninger og asylsøkere er derimot blitt plassert i kommuner over hele landet. Med tanke på integrering har det vært fornuftig. Som Raja skriver i boken, har Sverige derimot tillatt fri bosetting av asylsøkere og flyktninger. Det har medført enkeltområder med store konsentrasjoner og tilsvarende dårlig integrering.

Verdier i konflikt?

For det andre: Raja hevder at verdier i enkelte former for islam står i konflikt med sentrale verdier i det norske storsamfunnet. Han nevner blant annet verdier som likestilling, seksuelt mangfold og retten til selv å velge hvem man vil elske («Vår ære og vår frykt», s. 215).

Her vil jeg ta utgangspunkt i et intervju jeg gjorde med en ung gutt om synet på homofili. Han begynte med å si at homofili er fordømt av Koranen, og at slik praksis blir straffet etter døden. Så ba jeg ham se 25 år frem i tid: «Tenk deg at du har fått en sønn som forteller at han er blitt kjæreste med en gutt. Hva vil du si til ham?» Gutten ga et svar som overrasket meg:

«Da ville jeg ha støttet sønnen min fullt ut.»

«Men vil ikke sønnen da bli straffet i livet etter døden?» undret jeg.

«Nei, ikke han. Det er jeg som blir straffet fordi jeg har gitt et galt råd.»

«Men, hvorfor vil du gi et galt råd?» spurte jeg.

«Jeg vil gi et galt råd, fordi det er et godt råd. For sønnen min er det jo selvfølgelig godt å leve ut fra den måten han er skapt på.»

«Betyr det at du er villig til å ta en evig straff for at sønnen din skal få leve med en mannlig kjæreste?»

«Ja, fordi jeg vil jo være glad i sønnen min.»

Religiøst rett eller menneskelig godt

Dette illustrerer noe jeg har funnet hos de fleste av muslimene jeg har intervjuet. Når de skal ta etiske valg, blir de påvirket av to faktorer. Det ene er det de mener er religiøst rett eller galt ut fra islam. Det andre er det de opplever som menneskelig godt eller ondt i dagliglivet.

Synet på hva som er menneskelig godt, er gjerne preget av oppveksten i Norge. Noen ganger er det harmoni mellom de to. De fleste mener nestekjærlighet både er rett ut fra islam og menneskelig godt.

Når det gjelder andre verdier, kan det være en konflikt. Gutten i samtalen ovenfor kjente bare til en tradisjonell Koran-fortolkning som fordømmer homofili. Da ble det en konflikt mellom islamske og norske verdier. I denne konflikten valgte han å sette kjærlighet til sønnen over det han mente var rett ut fra islam.

Andre tolker Koranen slik at den er positiv til homofili. Da blir det harmoni mellom det som er rett ut fra islam, og det som er menneskelig godt.

Dette viser at måten den enkelte muslim tolker troen sin på, avgjør hvorvidt det blir konflikt mellom såkalte islamske og norske verdier.

Flertallet av kvinnene jeg intervjuet, forsvarte likestilling mellom kjønnene ut fra islam. I spørsmål om seksualmoral var de unge muslimene derimot strengere enn gjennomsnittet av norsk ungdom. Mange mente – på samme måte som Raja – at frihetsidealet i den vestlige verden bryter med den islamske lære om lydighet mot budene i Koranen. Graden av lydighet får så følger for livet etter døden.

Ut fra intervjuene mine stemmer det som Raja sier om konflikt mellom islamske og norske verdier, for en del miljøer i koransløyfen. I resten av landet er bildet mer variert. Også der opplevde flertallet en verdikonflikt når det gjaldt homofili og norske frihetsidealer, mens bare noen få opplevde det samme angående likestilling og kjønnsroller.

I konservativ retning

For det tredje: Abid Raja gråt etter møtet med muslimske elever på videregående skoler i Oslo. Han mener utviklingen går i feil retning. Han er overrasket over å oppdage at mange unge muslimer i dagens Oslo er blitt veldig konservative.

Raja forteller at han som ung hadde er et forstokket kvinnesyn. På Foss videregående skole ble han skikkelig utfordret av de etnisk norske jentene i klassen. Det er han takknemlig for i dag. På muslimske majoritetsskoler i dagens Oslo er slike motstemmer gjerne en mangelvare. Det kan føre til ekkokamre, sosial kontroll og streng religiøsitet.

Som Raja påpeker, ser mange av elevene der på seg selv som utlendinger – selv om de er født i Norge. De opplever seg fremmedgjort og holdt utenfor det norske samfunnet. Når det gjelder disse miljøene, har Raja mer oppdatert informasjon enn jeg. Men dette er holdninger og tanker som også jeg har sett hos noen av dem jeg har intervjuet.

Raja viser et brennende engasjement for disse ungdommene. Jeg støtter hans varsko om at dette ikke er noe som går seg til etter hvert. Dette stiller store krav til lærerne. Som ellers i skolen trenger alle elever å lære intellektuell åpenhet og ydmykhet gjennom kritisk tenkning. Her betyr det at alle får øve seg i evnen til å tenke kritisk igjennom egne holdninger til religion og livssyn. Dessuten trenger vi alle en daglig treningsdose i å ta andres perspektiv.

Liberale muslimer med dårlig samvittighet

I motsetning til enkelte miljøer i koransløyfen blir muslimer som vokser opp rundt om i landet, gjerne preget av norsk, sekulær kultur. Jeg har intervjuet flere av dem. Enkelte skiller seg i det ytre lite fra annen norsk ungdom. De kan drikke alkohol, ha kjærester og til og med like bacon. Samtidig har de skjulte tanker og følelser som er svært forskjellige fra person til person.

Noen av dem er det jeg vil kalle liberale muslimer med dårlig samvittighet. De bryter islamske bud selv om de tror det vil bli straffet i livet etter døden.

Som en jente sa det: «Jeg har en kjæreste. Han er super, men jeg er livredd for å bli straffet for dette i evigheten.» Eller en homofil gutt: «Jeg tenker på helvetet fra morgen til kveld, men greier ikke å slutte med det livet jeg lever nå.» Utad er de veltilpassede. Samtidig kjemper de sine indre, skjulte kamper.

Frie muslimer med god samvittighet

Andre lever fritt med god samvittighet. Noen av dem tror at Gud elsker dem og kommer til å åpne porten til paradiset. Andre tror ikke på helvete selv om de regner seg som troende muslimer. Noen håper syndene de gjør nå, kan rettes opp med et mer religiøst liv når de blir eldre. En del er kulturmuslimer uten religiøs tro.

Dette mangfoldet viser at utviklingen går i ulike retninger på samme tid. Raja har rett i at noen miljøer i koransløyfen er blitt svært konservative. På den andre siden: De som vokser opp på mindre steder rundt om i det grisgrendte landet vårt, får andre impulser. Dermed har de gjerne også en helt annen utvikling. Jeg håper det kan gi Abid Raja en strime av optimisme.

Uansett hvor i mangfoldet en ung muslim befinner seg, er Rajas oppfordring viktig: Hver enkelt trenger å bli sett, bli vist tillit, men også gis utfordrende motstand – slik han selv, tross all motgang, har opplevd.

Til slutt: Abid Rajas kronikk var spissformulert og godt egnet til å starte en debatt. Boken gir plass til flere nyanser. Den er både innsiktsfull og medrivende. Den baserer seg på egne dyrekjøpte erfaringer. Enten man er enig eller uenig, er Raja en viktig stemme å lytte til.