Uten en ADHD-debatt vil medisineringen fortsette å øke

Vår erfaring er at vi har fått et helsevesen og en skole som lener seg tilbake fordi medisinering som behandling av urolige barn er et tiltak som virker der og da, skriver innleggsforfatterne. Illustrasjonsfoto: Gorm Kallestad, NTB

Skal vi bare fortsette å godta at «sånn er det», eller skal vi jobbe for å få til noe bedre?

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Vår kronikk om medisinering av barn med ADHD har vært provoserende lesning for mange, og den har skapt diskusjoner. ADHD-medisinering er en stor og vanskelig debatt, både fordi den angår flere og flere, men også fordi problemstillingene er komplekse. Vi mener allikevel at det er på høy tid å ta diskusjonen, også i et offentlig rom.

Hjelpen vi kan tilby

I Aftenposten 10. september spør skribent Malin Kulseth: Hvor finnes de ikke-medisinske tiltakene for barn med ADHD? Det er i grunn akkurat det samme spørsmålet vi stiller oss, om enn fra et annet perspektiv.

Kulseth har selv erfaring med diagnosen, og hun er forelder til et barn med diagnosen. Som barne- og ungdomspsykiatere i Bup ser vi en stadig voksende gruppe barn som henvises til oss med spørsmål om ADHD, og kjenner på en stor fortvilelse over at det føles som om ADHD-medisiner er den eneste hjelpen vi kan tilby barn som kommer til oss.

Det later til å være tomt i tiltakskassen i skolen og tomt i terapikassen på Bup. Ved å belyse at ADHD-medisiner er svært problematisk å bruke på barn i det omfanget vi nå ser, håper vi at politikere, skoleledere og ledere i helsevesenet blir alarmert over den tendensen vi som jobber i Bup ser – og forstår at det trengs mer ressurser og andre tiltak for disse barna. Og sist, men ikke minst: at vi trenger gode forebyggende tiltak allerede før barna henvises til oss.

Bør være mer forsiktige

Barndom og ungdomstid er en sårbar periode i livet. Som barne- og ungdomspsykiatere mener vi at vi bør være mer forsiktige enn det vi er i dag, når vi diagnostiserer og medisinerer barn.

Å vokse opp betyr utvikling, endring og bygging av identitet. Hvordan påvirker en diagnose et barns selvforståelse?

Vi må hele tiden vurdere skade opp mot nytte for det enkelte barn når vi bruker medisiner for en diagnose. Selv om noen har nytte av medisiner i en periode, er det også mange som strever med bivirkninger, og mange opplever at de mister seg selv.

Normal reaksjon på stressende miljø

Mange barn og unge som utsettes for krav og forventninger de ikke kan innfri (som de for eksempel gjør i dagens skole), reagerer med uro, impulsivitet og uoppmerksomhet. Dette er en normal reaksjon på et stressende miljø.

Skal vi jobbe for å endre dette miljøet, må både skole, Bup, politikere og foreldre jobbe sammen – ikke skyte på hverandre. Statistikken for psykisk uhelse blant barn og unge viser med all tydelighet at altfor mange barn og unge ikke har det bra. Skal vi da gjøre mer av det samme, eller skal vi i fellesskap jobbe for å endre dette?

Jobbe for å få til noe bedre?

Vår intensjon har ikke vært å støte pasienter, eller at familier skal føle at de ikke kommer til å få god hjelp i Bup. Mange får god hjelp, men mange burde fått en annen hjelp enn medisiner for det de strever med. I en offentlig presset helsetjeneste er dette et problem vi mener det er viktig å si ifra om.

Til syvende og sist tror vi ikke at vi er så uenige med Kulseth. Vi ønsker også at barn med ADHD skal få tilbud om en annen, bedre og medikamentfri behandling.

Vår erfaring er imidlertid at vi har fått et helsevesen og en skole som lener seg tilbake fordi medisinering som behandling av urolige barn er et tiltak som virker der og da – selv om vi vet altfor lite om effektene for det enkelte barn på lang sikt.

Det store spørsmålet blir da: Skal vi bare fortsette å godta at «sånn er det», eller skal vi jobbe for å få til noe bedre?

Debattinnlegget signeres av: Henriette Kirkaune Sandven, Charlotte Lunde, Paul Sangar, Karina Thomassen Furunes og Pia Sæther, spesialister i barne- og ungdomspsykiatri.